Ekspropriasjon av veirett – «innpåkjøp» Kan du velge bort motpartens saksomkostninger?

Innpåkjøp – tvinge seg til rett
Ola oppsøkte advokat og tenkte å tvinge seg inn i veien ved såkalt «innpåkjøp». Hjemmel for slikt innpåkjøp finner vi i veglovas § 53. Ved at du tvinger deg inn i en vei andre eier, står vi overfor ekspropriasjon. Den som eksproprierer en eiendomsrett eller bruksrett plikter å dekke grunneierens økonomiske tap/vederlag, samt hans saksomkostninger ved skjønnet. Dette i tillegg til egne advokatutgifter samt gebyr til retten.

Unngå grunneiers saksomkostninger?
Olas advokat hadde erfaring med jordskifte. Advokaten var kjent med at man med hjemmel i jordskifteloven av 1979 § 2 e «sams tiltak» kunne kreve å kjøpe seg inn i en etablert vei. Det hadde Høyesterett bekreftet så sent som i 1987. Fordelen med å bruke jordskifteloven og ikke veglova, er at du slipper å dekke motpartens saksomkostninger og endog kan risikere at gebyrene blir delt på begge parter.

Advokaten visste at vi i 2013 fikk ny jordskiftelov som trådte i kraft fra 1. januar 2016. Det fremgår at innholdet i den gamle § 2 e i 1979-loven ble videreført i den nye loven, jf. § 3-8 og § 3-9. Gjelder dette også innpåkjøp i vei? Det er spørsmålet.

Advokaten rådet Ola til å forsøke ren jordskifteløsning, og ikke hjemmelen for ekspropriasjon i veglova § 59. Begjæring om jordskifte ble inngitt.

Ny lov – ny løsning?
I jordskiftelova fra 2013 ble jordskifteretten gitt eksklusiv kompetanse til å gjennomføre ekspropriasjonsskjønn for private veier, jf. veglova § 53 jf. § 60. Kan det da være slik at jordskifteretten fortsatt kan behandle innpåkjøp som en ordinær jordskiftesak, og pålegge grunneieren å dekke egne omkostninger i en sak der han mistet rettigheter? Med andre ord behandle samme type sak både som jordskiftesak og som skjønn etter veglova med ulik omkostnings-løsning?

Svaret på det spørsmålet er ikke klart. Et av formålene med innføring av gjeldende jordskiftelov (2013) var et ønske om å rydde i parallelle kompetanser mellom jordskifterett og tingrett. Fra 1. januar 2016 fikk jordskifteretten derfor eksklusiv kompetanse til å holde skjønn over private veier. Lovforarbeidene sier ikke noe om spørsmålet. Tolking av lovtekstene i § 3-8 og § 3-9 tilsier at den rene jordskifteløsningen ikke lenger gjelder.

I kommentarutgaven til jordskifteloven skriver Bjerva m.fl. at det fremstår som uklart om jordskifteloven i dag har hjemmel til å behandle innpåkjøp.  I Tidsskrift for eiendomsrett nr. 1-2019 uttaler Holth/Jetlund om Høyesterettsdommen fra 1987 at grunnlaget for dommen ikke lenger er tilstede, ved at hjemmelsituasjonen er endret. Den samme vurderingen finner vi i masteroppgave skrevet av Ingvild Masdal i 2016. Derfor mener de innpåkjøp ikke kan behandles som ren jordskiftesak.

Det hører med i vurderingen at de materielle vilkår for å få medhold i kravene etter jordskiftelova og etter veglova langt på vei er de samme. Da er det nærliggende å referere til Agder lagmannsretts avgjørelse (sak A nr. 80/1988) – behandling av saksomkostningsavgjørelse etter Høyesterettsdommen fra 1987 – som sier følgende:
«Det synes lite rimelig at et mer eller mindre tilfeldig valg av prosessform skal ha slike utslag for omkostningsansvaret som det her er tale om. De beste grunner, herunder hensynet til sammenheng i rettssystemet taler for at § 81 er nødt til å tolkes slik at bestemmelsen kommer til anvendelse i det tilfellet jordskiftekravet i realiteten gjelder et ekspropriasjonstiltak».

Olas begjæring – avvist
Slik tenkte også jordskifteretten som mottok Olas jordskiftebegjæring. Retten avviste begjæringen, og viste til at Ola måtte begjære skjønn etter veglova § 53. Var jordskifterettens avgjørelse riktig? Det er ikke 100% sikkert, men en avgjørelse fra Østfold jordskifterett fra 2020 – med lignende faktum og basert på den samme juridiske problemstillingen – konkluderte på samme måte og avgjørelsen er i dag rettskraftig.

Innpåkjøp – rimelig løsning?
Ola gav ikke opp, og begjærte skjønn etter veglova § 53 ved samme jordskifterett. Skjønnsbegjæringen ble tatt til behandling. Utfallet av saken ble at Ola betalte innpåkjøp i veien med kr. 30 000,- og ikke kr. 300 000,-. Dette fordi retten fant – med hjemmel i tidligere rettspraksis – at det ikke eksisterte et marked for veiretten. At enkelte hytteeiere valgte å betale en høyere pris for bruk av veien, endret ikke det forholdet.

Ola betalte derfor en andel av de faktiske byggekostnadene, slik veglova § 53 gir anvisning på. Han måtte også dekke grunneierens omkostninger i skjønnet, ved siden av alle øvrige kostnader knyttet til saken. Alt i alt ble Olas samlede kostnader noe lavere enn grunneierens prisforlangende, men ikke meget. Dessuten må han fremover forholde seg til en gretten grunneier.

Når det gjelder jordskifterettens kompetanse til å behandle innpåkjøp i privatvei som ren jordskiftesak ( § 3-9), synes det som at enkelte jordskifteretter mener innpåkjøp i vei fortsatt kan fremmes som jordskiftesak også etter den nye loven. Vi venter spent på en endelig avklaring. Den vil forutsetningsvis konkludere på samme måte som Østfold jordskifterett.