Ulovlig trefelling – kostbar aktivitet

Det er mange grunner til at fastboende og hyttefolk planter trær. Trær har funksjon som skjerm mot så vel vind som innsyn. Dessuten opplever mange vegetasjon som et trivelig innslag. For den bakenforliggende nabo kan den opplevde situasjon være forskjellig ettersom han i utgangspunktet bygget hytte bak en etablert trerekke/skogholt, eller motsatt – at nye trær/busker vokser opp og tar den utsikten som var grunnlaget for at hus/hytten ble bygget nettopp på dette stedet.

For bakenforliggende nabo kan det være fristende å finne frem øks og motorsag. Før slike verktøy anvendes, kan det være fornuftig å spørre naboen om tillatelse til å foreta kapping/tynning av trær og busker. Dersom naboen nekter deg alle former for inngrep, kan forholdet bringes inn for retten med krav om at enkelttrær og busker fjernes. Går du frem som her skissert pådrar du deg ikke erstatningsansvar.

Det stiller seg annerledes dersom du uten tillatelse gjør inngrep i naboens trær og busker. Såkalt selvtekt. At slik selvtekt forekommer i stort omfang – uaktsomt eller forsettlig – er ikke overraskende. Mer overraskende er det at Høyesterett i løpet av 2015 behandlet ikke mindre enn to slike saker. Felles for disse sakene var at skadevolderen ble dømt til å betale et betydelig erstatningsbeløp. Jeg skal nedenfor beskrive saksforhold og rettens vurderinger ved erstatningsutmålingen.

Den første saken omhandlet person A som bygde seg en kostbar hytte på Sørlandet. Dessverre for vedkommende ble hytten bygget bak en – i forhold til sjøen – etablert fritidseiendom eid av en bedrifts hytteforening. På den etablerte fritidseiendommen var det etablert en rekke furutrær – nærmest et skogholt. Trærne som var mellom 40 og 90 år gamle, hadde en høyde på mellom 7 og 10 meter. For å skaffe seg utsikt felte A uten tillatelse 14 furutrær på naboens eiendom. I tillegg skar han av toppen på ytterligere 5 trær. På den måten skaffet han seg ønsket utsikt. Eieren av den skadelidte eiendommen opplevde økt innsyn, manglende skjerming mot vind, og ikke minst tap av trivsel.

Saken ble brakt inn for retten. Tingretten fastsatte erstatningen til kr. 800.000,-. Lagmannsretten reduserte erstatningen til kr. 600.000,-. Så vel ting – som lagmannsrett la ved utmålingen vekt på at A hadde opptrådt grovt uaktsomt. Skyldgraden preget klart størrelsen på erstatningsbeløpet. Det preget nok også erstatningsbeløpet at skadelidte fremla en takst over kostnaden med å etablere nye «voksne» trær. Samlet kostnad var ifølge taksten ca. kr 1,5 mill.

Høyesterett la for sin del til grunn at skyldgraden ikke skulle avgjøre erstatningens størrelse. Foreligger det først erstatningsgrunnlag, skal det betales full erstatning uavhengig av skyld. Dersom skyldgraden er lav, kan imidlertid erstatningsplikten lempes.

Erstatningskravet ble fremmet med hjemmel i skadeerstatningslovens § 4-1 som gjelder tingsskade og annen formueskade. Utgangspunktet er at skadelidte skal stilles som om skaden ikke har skjedd. Salgsverdien på naboens eiendom var ikke redusert på grunn av den ulovlige hogsten. Det var partene enige om. Det forelå imidlertid skade i form av redusert bruksnytelse pga mindre skjerming mot innsyn fra naboeiendommen, samt de negative estetiske og opplevelsesmessige konsekvensene av at et helt skogsområde var rasert.

Skadelidte ønsket gjenopprettende tiltak. Det var ikke tvilsomt at også utgifter til slike gjenopprettende tiltak er omfattet av begrepet «økonomisk tap». Det er allikevel klart at full gjenoppretting kan bli særdeles kostbart. Hvilke tiltak som kan kreves erstattet, blir derfor ifølge Høyesterett i stor grad et skjønnsspørsmål. I skjønnet legges det vekt på at skadelidte i rimelig utstrekning og etter evne plikter å begrense tapet/skaden jfr. § 5-1 nr. 2. Retten må derfor i det enkelte tilfelle foreta en konkret vurdering av hvilke gjenopprettingstiltak det er rimelig og fornuftig å iverksette.

Høyesterett var av den oppfatning at det i denne saken var rimelig å gi erstatning for reetablering av noen «voksne» trær. Reetablering av voksne trær vil som utgangspunkt bare unntaksvis kunne kreves dekket fullt ut. Foruten dekning av kostnader til større trær, var det nødvendig å etablere noe mindre vegetasjon for å gjenopprette noe av skogsfølelsen. Hytteforeningen måtte følgelig nøye seg med færre kostbare høye trær enn hva lagmannsretten hadde lagt til grunn. Høyesterett kom deretter til at erstatningen måtte settes til kr. 400.000,-.

Den andre saken ble behandlet av Høyesterett noe senere i 2015. Den saken omhandlet dugnad i et hyttefelt. To hytteeiere tok initiativet til og var sentrale i planleggingen av å fjerne en rekke trær i området. Deretter ble hugsten gjennomført i løpet av to helger. Også i den saken forelå det uaktsomhet, ved at dugnadsgjengen hugget ned 80 trær på festetomter tilhørende A og B. A og B var ikke kjent med hugsten, hadde ikke gitt tillatelse og deltok heller ikke i disse arbeidene. Spørsmålet for Høyesterett var om de to initiativtakerne kunne holdes ansvarlige for hele skaden, ved at de hadde opptrådt uaktsomt i forhold til kunnskap om tomtegrenser. På det spørsmålet svarte Høyesterett ja og holdt dem solidarisk ansvarlige. Høyesterett uttalte endog at «i slike tilfeller er det grunnlag for å lempe noe på de årsakskrav som ellers stilles». Høyesterett bekreftet lagmannsrettens erstatningsfastsettelse – kr. 292.833,-. Erstatningsbeløpet ble ansett å dekke «rimelige gjenoppretningstiltak».

Det ble ved erstatningsutmålingen henvist til begrunnelsen i den dommen som er beskrevet innledningsvis i denne artikkelen. 

Vassdrag – Vedlikeholdsplikt – Ansvar?

Leseren beskriver en større bekk som i relativt flatt terreng passerer flere eiendommer. Bekken ble steinsatt for 50 år tilbake. Gjennom årene har deler av steinsettingen rast ut. Løpet blir trangere, masser samler seg opp, og faren for flomskader øker. Tiden for en opprenskning er kommet. Spørsmålsstilleren tar gjerne sin del av strekningen, men det hjelper lite når naboen nedstrøms ikke vil bruke penger på opprenskning. Hvilke rettigheter og plikter gjelder?

Faktumsbeskrivelsen i saken er forenelig med situasjonen i vassdrag nær utbyggingsområder. Vannmengden i bekken/kanalen har historisk variert lite gjennom året, pga naturlig fordrøyning gjennom eksempelvis myrområder. Etter utbygging oppleves tsunamilignende tilstander i bekken. Det skyldes fjerning av myr som erstattes av asfalt, betong og ståltak. Flom-toppene river med seg steinsettinger, broer og ulikt «rask».

I faktumbeskrivelsen savner vi enkelte opplysninger, herunder om bakgrunnen for steinsettingen.

Bekken/kanalen i denne saken er etter loven å anse som et vassdrag, og aktivitet i vassdraget reguleres av vannressursloven. Steinsettingen av bekken må anses som et vassdragstiltak i henhold til lovens § 3.

I henhold til lovens § 37 skal «den ansvarlige» sørge for at tiltak i vassdraget vedlikeholdes. Den typisk ansvarlige er den/de som stod for etableringen av tiltaket/steinsettingen. Men det kan foreligge alternative lokale rettsgrunnlag, som kan være eldre enn den 50 år gamle steinsettingen. I så måte kan det foreligge en utskiftning som pålegger grunneiere å holde vassdraget åpent, både på egen og andres eiendom. I mangel av særbestemmelser, avtaler eller andre grunnlag, må vi gå ut fra at hver grunneier er ansvarlig for den delen av vassdraget som renner gjennom hans/hennes eiendom.

Lovens § 47, 1. ledd gir hjemmel for at «den ansvarlige» kan ilegges erstatningsansvar på subjektivt grunnlag (utvist skyld) for unnlatt vedlikehold av vassdragstiltaket, i vår sak steinsettingen. Går vi til § 47, 2. ledd, finner vi hjemmel for å ilegge erstatningsansvar på såkalt objektivt grunnlag – uten hensyn til skyld. Men etter lov samt rettspraksis hjemler ikke det objektive ansvaret unnlatt vedlikehold.

Basert på vannressursloven legger vi til grunn at den nedenforliggende naboen kan holdes erstatningsansvarlig for eventuell flomskade forårsaket av demningslignende tilstander i hans elvestrekning.

Lovens § 6 henviser til Granneloven(naboloven). I henhold til grannelovens § 9 kan nabo holdes økonomisk ansvarlig for skade som følge av brudd på nabolovens bestemmelser. I henhold til lovens § 2 jfr. § 9 kan naboen holdes ansvarlig for «å ha, gjera eller settja i verk noko». Inn under bestemmelsen går også unnlatelse av å hindre forhold som urimelig eller unødvendig er til skade for nabo.

Så her foreligger konkurrerende ansvarsgrunnlag for unnlatt opprenskning og utbedring av steinsetting.

Det kan nevnes at også utenforstående (foreninger og kommune) kan ha interesse av at vassdraget faktisk er åpent, typisk av hensyn til oppgang av gyteklar fisk.

Til slutt: Grunneiere langs elv/bekk/kanal kan etablere forutberegnelighet i vedlikeholdsspørsmålet, ved å la jordskifteretten etablere kanallag med vedtekter og styre. Da hjemles vedlikeholdsplikten direkte i vedtektene.

Tidligere publisert i Bondevennen.