Ekspropriasjon og erstatning – ferdig fastsatte erstatningsposter?

Fremføring av denne typen ytelser, betinger etablering av anlegg på andres eiendommer. Anleggene griper inn i grunneierens bruk og eierskap. Slike inngrep skal utbygger betale erstatning for. Grunneier skal holdes økonomisk skadesløs. Betaling i form av erstatning kan avtales, eller ved uenighet fastsettes i skjønn.

Prosess – kort

I alle slike saker forhandler utbygger i utgangspunktet med grunneierne. Slik forhandling må utbyggere som Lyse, Statskraft mv kunne dokumentere for – om nødvendig på et senere tidspunkt – å søke om ekspropriasjon med påfølgende skjønn. Det er også i utbyggers egen interesse å komme til enighet med grunneier uten å gå i retten. Kostnadene med et rettslig skjønn skal utbygger dekke.

Utbygger avholder på et tidlig tidspunkt felles orienteringsmøte for berørte grunneiere. Der skisseres prosjektet, og grunneierne kan fremme sine spørsmål. Det blir opplyst at grunneier kan kontakte advokat for juridisk bistand i tilknytning til kommende forhandlinger. Noe senere tar utbygger kontakt med grunneier for forhandlingsmøte.

Erstatning – standardposter

Høyspentlinjer krysser mange eiendommer med likeartede problemstillinger, og dermed noenlunde forutsigbare økonomisk tap. Typisk landbrukseiendommer med så vel utmark som innmark. En del utbyggere velger av den grunn å utarbeide ferdige avtaler som grunneier bes signere. I disse avtalene er de ulike faktiske inngrepene på eiendommen beskrevet. Dessuten er grunneiers erstatning angitt. Erstatningen er basert på faktisk inngrep, samt en på forhånd generelt fastsatt verdi av ulike typer jord. Det skjer enten du som grunneier avstår jord i form av overdragelse, eller ved etablering av evigvarende bruksretter på eiendommen.

Erstatningspostene vil ved strømfremføring beregnes ut fra mastetype, eksempelvis hovedmast/ bæremast, støttemast mv. De ulike mastetypene krever ulik mengde areal. Videre ut fra hvor masten plasseres, som eksempelvis i et heieområde/stein/ur, utmarksbeite, innmarksbeite eller på dyrket jord.

Forhandling – ferdig erstatning

Når så utbygger møter til forhandling hjemme hos grunneier, legger han frem standardavtalen med faste erstatningsposter. Det blir opplyst at erstatning for eksempelvis stolpefester, er beregnet av en kvalifisert person engasjert av utbygger.

Utbygger opplyser videre at han for å få til en minnelig avtale, velger å strekke seg langt økonomisk. De fastsatte erstatningspotene inntatt i avtalen er derfor «rause». Dersom du velger å ikke inngå avtalen, blir det sagt at du som grunneier må påregne lavere erstatning i et skjønn. Utbyggers representant viser videre til at andre grunneiere allerede har signert avtalen, hvoretter den må være god.

Rause avtaler?

Vårt kontor forelegges en rekke slike «standardavtaler». Et gjennomgående inntrykk er at avtaler utarbeidet i anledning fremføring av drikkevann, som oftest kan aksepteres med mindre justeringer. Utbygger oppleves å være på tilbudssiden og justeringer foretas.

Ved utbygging av kraftlinjer, kan erfaringene variere. Grunneiere opplever utbygger som lite fleksibel. At utbygger kun viser til fremlagt avtale som påstås ufravikelig. Grunneier får valget mellom å signere avtalen – slik andre grunneiere har gjort – eller ta del i et skjønn. Skjønnsalternativet fremholdes nærmest som en trussel. Vi har langt på vei samme opplevelse som grunneierne i disse sakene.

Vår erfaring er videre at der saken faktisk ender med skjønn (ekspropriasjons- eller avtaleskjønn), er erstatningen ofte vel så god som i avtalealternativet. Med gode fagpersoner som skjønnsmenn i retten, kan utbyggerens engasjerte sakkyndige få problemer med å forsvare sin erstatnings-beregning overfor rettens medlemmer.

Rettspraksis – et nyere eksempel

For å illustrere forskjellene i den erstatningsberegning du som grunneier kan oppleve, skal jeg gi et eksempel. En del grunneiere aksepterte i 2019 ikke utbyggerens «fastpriserstatning» ved høyspentutbygging, og møtte i skjønnsretten i Rogaland. Foruten dommeren bestod retten av 2 meget erfarne og kvalifiserte skjønnsmenn. Retten fastsatte erstatningen for stolpefeste i dyrket mark ca 700 % høyere enn utbyggerens «standarderstatning». Retten delte ikke de vurderinger utbyggerens sakkyndige gjorde av de mange elementene som inngår i erstatningsberegningen. Også erstatning for stolpefeste i gjødslet beite ble av retten øket med snaue 50 %.

Utbygger ville ikke akseptere erstatningene, og begjærte overskjønn.

Selv om lagmannsretten skulle komme til at tingrettens erstatningsfastsettelse var noe høy, ser vi det er mye å gå på. Begge sider innhenter nå sakkyndige fra andre landsdeler til møtet i lagmannsretten.

Et annet forhold er at grunneier under skjønnet kan fremme erstatningsposter utbygger rett og slett avviser. I saken fra 2019 nektet eksempelvis utbygger å erstatte tap av spredeareal under høyspentlinjen. Et areal som måtte gjødsles med kanon.  Bonden hadde 2 valg: Enten bortfall av et betydelig spredeareal, alternativt etablering av en traktorvei. Utbygger mente forholdet måtte anses som en såkalt «rådighetsbegrensning», en økonomisk ulempe grunneier må finne seg i uten erstatning. Tingretten var uenig. Tingretten kom til at tap av spredeareal var erstatningsmessig. Erstatning ble utmålt. Også den delen av skjønnet er anket av utbygger.

Vi imøteser utfallet av lagmannsrettens behandling med interesse. Uansett sakens utfall, er det viktig for grunneier nøye å vurdere de «erstatningstilbudene» som presenteres av utbygger.

Tidligere publisert i Bondevennen.

Dagliglivets risiko – Fritidsaktiviteter – Hvilken skade/tap må du tåle fra andre uten erstatning?

Dagliglivets farepotensiale varierer sterkt mellom kontorarbeideren og bonden. Sistnevnte er i en aktiv hverdag omgitt av store dyr og maskiner, og/eller støv og ulike kjemiske stoffer. Folk flest er kjent med risikobildet i eget nærmiljø. Men hva skal du tåle fra andre som påfører deg skade? Når kan du kreve erstatning når skade og økonomisk tap oppstår?

Høyesterett fant i 2019 grunn til å behandle hele tre erstatningssaker, som langt på vei har en fellesnevner – dagliglivets risiko. Dommene gir uttrykk for dagens rettslige situasjon.

Den første dommen omhandler Anne som deltok i såkalt «spinningtime» på det lokale treningssenteret. Slike spinningtimer er organisert med en rekke fastmonterte sykler. Midt i sykkeløkten brakk setepinnen på spinningsykkelen. Setet kollapset og Anne gikk i gulvet. Hun ble påført varig skade som blant annet medførte at arbeidstiden ble redusert til 50%. Hun krevde erstatning av treningssenteret til dekning av sitt økonomiske tap. Treningssenteret ble frifunnet i Tingretten, men dømt i Lagmannsretten.

Erstatningskravet bygget på såkalt ulovfestet objektivt ansvar. Partene var enige om at det ikke var utvist forsett eller uaktsomhet fra senterets side. Anne mente imidlertid at det sykkelen representerte en ekstraordinær, typisk og stadig risiko for skade. Det var ikke Høyesterett (HR) enig i. Ulovfestet ansvar rammer ikke det HR betegner som «dagliglivets risiko». Det ble vist til at trening på senter kan utsette brukeren for skaderisiko av forskjellig art og styrke. Det ble videre vist til at faren for brudd i setebolten, basert på foreliggende statistikk, er tilnærmet null. Skadehyppigheten var således forsvinnende liten. HR viste til at trening og fritidsaktiviteter i alminnelighet kan medføre mindre eller moderate skader. Samt at også andre områder av dagliglivet byr på mange helt vanlige risikomomenter som både i art, omfang og hyppighet er større enn risikoen knyttet til bruk av spinningsyklene i denne saken. Vilkåret for objektivt ansvar var derfor ikke oppfulgt. Anne fikk ingen erstatning.

Den andre saken omhandlet et utdrikningslag på RIB-tur i Stavanger. Den kommende bruden Berit hadde over tid slitt med nakkeproblemer og en noe stiv rygg. Hun ble overrasket da venninnene under utdrikningslaget presenterte henne for en tur på fjorden i en åtte meter lang RIB med plass til 12 personer. Det er tale om en båt med oppblåste pongtonger langs sidene, og to store motorer i hekken.  Fartspotensiale på 60 knop.

Før turen orienterte båtføreren om ulike forhold, herunder at personer med ryggproblemer mv. burde sitte bakerst i båten. Berit opplyste ikke om sine problemer, og ble som æresgjest henvist til det fremste setet.

På en ellers rolig fjord valgte båtføreren å krysse den 1 meter høye hekkbølgen etter en lokal ferje. Kryssingen skjedde i relativt stor hastighet (30 knop). Ved slik kryssing løfter båten seg fra vannet før den igjen lander.  Under landingen ble Berit påført ryggskade og havnet på sykehus i flere dager. Berit fremmet erstatningskrav mot båtens forsikringsselskap. Etter runder i ting- og Lagmannsrett, havnet også den saken i Høyesterett (HR).

HR la til grunn at det gjelder et strengt aktsomhetskrav ved kommersiell opplevelsesturisme som i denne saken. Det ble vist til at det nettopp er fart og spenning som gjør at man deltar på RIB-turer. Det ble videre opplyst at rederiet praktiserte et godt sikkerhetssystem med detaljerte retningslinjer. Videre at disse retningslinjene var fulgt, at båtføreren hadde redegjort for skadepotensialet, samt at båtføreren var erfaren med 7-800 tilsvarende turer i området. Ingen regler var overtrådt, og kryssing av hekkbølgen kunne ikke anses som en ekstraordinær risiko sammenholdt med formålet med turen. På dette grunnlag frifant HR båtselskapet. Heller ikke Berit fikk erstatning.

Hva så med ferdsel i alpinbakke? Alpinbakker er erfaringsmessig kilde til en del skader, så vel i skitrekket som under nedfarten. Den siste dommen omhandler en alpinbakke som for anledningen var godt besøkt av danske skiturister. En 17,5 år gammel erfaren alpinist, kjørte ned alpinbakken i svært høy hastighet (mellom 60-90 km/t). På veien kjørte han utfor et heng. I det han kjørte utfor henget var det ikke mulig å se hva som befant seg på nedsiden. På grunn av høy hastighet over hengkanten, lettet alpinisten fra bakken, og kolliderte lenger nede med en 10 år gammel jente som ble alvorlig og varig skadet.

Høyesterett mente alpinistens opptreden objektivt sett fremsto som uforsvarlig, og klart var i brudd med en rekke regler for oppførsel i alpinanlegg. Herunder at du skal kjøre kontrollert og tilpasse kjøringen etter forholdene. Ut fra sin alder og sine personlige forutsetninger, kunne alpinisten også klandres for sin oppførsel i bakken. Hans oppførsel ble av retten ansett som så grov, at han foruten straffedom (betinget fengsel) også ble idømt erstatningsansvar for sin uforsvarlige skikjøring.

***

Dommene viser at du må akseptere ulike hendelser uten erstatning. Men det går en grense. Også i alpinanlegg der man i alminnelighet er eksponert for mange typer uhell og skader.