Sluttoppgjør i entreprisekontrakter – særlig om byggherrens innsigelser til sluttoppstillingen.

29 april 2021

Et sentralt element i de entrepriserettslige standardkontraktene (NS 8405/8415, NS 8406/8416 og NS 8407/8417) er prosedyren for sluttoppgjøret. Sluttoppgjørsprosedyren er en samling saksbehandlingsregler for avslutningen av det økonomiske mellomværende mellom partene.

Etter en ofte lang prosjektperiode der det underveis har oppstått uenigheter knyttet til a konto betalinger av kontraktssum, endringskrav og krav på vederlagsjustering/fristforlengelse, har partene behov for å danne seg et bilde av uenigheten. Entreprenøren vil ha betalt for arbeidet som er utført. Byggherren vil på sin side nødig betale mer enn hva han mener er tilført bygge- eller anleggsplassen. I tillegg oppstår det ofte uenighet om kontraktens varslingsregler er overholdt, og dermed om entreprenøren kan gjøre gjeldende ellers berettigede krav på vederlagsjustering og fristforlengelse.

Prosedyren for sluttoppgjør tvinger partene til å ta stilling til uenigheten og gjøre en ny vurdering av om krav, og avslag på krav, opprettholdes. Sluttoppgjørsprosedyren legger grunnlaget for en konstruktiv dialog om kravenes berettigelse ut ifra partenes ståsted etter gjennomført overtakelse eller registreringsforretning.

Entreprenøren skal sende sluttoppstilling med sluttfaktura

To måneder etter overtakelses-/registreringsforretning skal entreprenøren sende sluttoppstilling med sluttfaktura til byggherren (eller hovedentreprenøren). Sluttoppstillingen skal i utgangspunktet inneholde en fullstendig spesifikasjon over alle de krav entreprenøren mener å ha etter kontrakten. Det betyr at oppstillingen som et minimum må inkludere:

1. alle fakturerte krav underveis i prosjektet
2. alle krav som byggherren har avvist, men som entreprenøren opprettholder
3. alle krav som ikke er fakturert før sluttoppgjøret, herunder krav på innestående

Krav som ikke er medtatt i sluttoppstillingen vil som den klare hovedregel være prekludert (tapt). Alle krav som ikke tidligere er fakturert skal inkluderes i sluttfakturaen. Sluttfakturaen vil som regel bestå av innestående kontraktssum, i tillegg til eventuelle forsinkelsesrentekrav o.l.

Under utarbeidelse av sluttoppstillingen oppdager ofte entreprenøren at han mangler fullgodt grunnlag for å beregne enkelte krav. For eksempel vil krav på forsinkelsesrente først kunne beregnes etter at kravet som forrentes er betalt. I slike tilfeller må entreprenøren ta forbehold om at sluttoppstillingen vil korrigeres når man har det nødvendige grunnlaget for å beregne kravet.

Dersom entreprenøren ikke sender sluttoppstilling med sluttfaktura innenfor tomåneders-fristen, innebærer ikke det at kravene prekluderes. Prosedyren i standardkontraktene er at byggherren (eller hovedentreprenøren) selv må aktivere preklusjonsvirkningen ved å fastsette en ny og endelig frist for oversendelse av sluttoppstilling med sluttfaktura. Entreprenørens krav tapes først dersom tilleggsfristen oversittes.

Byggherrens innsigelser til sluttoppstillingen – krav til innsigelsenes innhold i lys av nyere rettspraksis

Byggherren skal innen to måneder fra mottakelse av sluttoppstilling med sluttfaktura inngi sine innsigelser til sluttoppstillingen og fremsette de krav han mener å ha etter kontrakten. Krav og innsigelser som ikke fremsettes innen fristen prekluderes.

Ettersom byggherren risikerer tap av sine innsigelser og krav dersom han ikke svarer ut sluttoppstillingen på korrekt måte, er det viktig at byggherren har en klar formening om hvilke krav som stilles til en gyldig fremsatt innsigelse. Høyesterett tok stilling til dette spørsmålet i en sentral dom fra 2020.

HR-2020-228-A – bybanen i Bergen

Saken i HR-2020-228-A gjaldt tvist om sluttoppgjør i en underentreprise regulert av NS 8415. Hovedentreprenøren hadde fremsatt sine innsigelser til underentreprenørens sluttoppstilling i et brev med 12 vedlegg. Vedlegg 2 inneholdt en talloppstilling der totalbeløpet var inndelt i tre kategorier: 1) «Andel godkjent», 2) «Andel avvist» og 3) «Andel ikke ferdigbehandlet». Det sentrale tolkningsspørsmålet for Høyesterett var hvilke krav standardkontrakten stiller til hovedentreprenørens innsigelser til sluttoppstillingen.

Høyesterett tok utgangspunkt i en objektiv fortolkning av kontraktens ordlyd. Vilkåret «innsigelser» i NS 8415 pkt. 33.2 tilsier at hovedentreprenøren må bestride sluttoppstillingen innen tomåneders-fristen.

Ut ifra dette fastslo Høyesterett at det ikke er tilstrekkelig at hovedentreprenøren beklager seg eller ytrer misnøye mot sluttoppstillingen. Det kreves at han utvetydig tar stilling til innholdet i sluttoppstillingen og underentreprenøren må få klar beskjed om at sluttoppstillingen bestrides.

Deretter vurderte Høyesterett hvor detaljert en slik innsigelse må være. NS 8415 pkt. 33.2 og pkt. 33.1 lest i sammenheng tilsier at hovedentreprenøren som et minimum må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides. Det er helt sentralt å få brakt på det rene hvilke krav som er akseptert og hvilke beløp som er omtvistet. Dette kan enkelt klargjøres ved bruk av talloppstillinger.

En enstemmig Høyesterett slår fast at det ikke kreves en nærmere begrunnelse for hvorfor kravsbeløp bestrides. Så langt innsigelsene identifiserer hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides, på en måte som gjør at en normalt forstandig underentreprenør forstår hvilke krav som avvises, kreves det ikke en nærmere redegjørelse for hovedentreprenørens standpunkt. Det er særlig på dette punkt dommen er rettsavklarende.

Basert på dette utgangspunktet uttalte Høyesterett at formuleringen «Andel ikke ferdigbehandlet» isolert sett gir inntrykk av at hovedentreprenøren ikke hadde tatt stilling til denne delen av sluttoppstillingen. Formuleringen lest i sammenheng med innsigelsesbrevet og den forklarende teksten i vedlegg 2 var etter Høyesteretts syn likevel tilstrekkelig til at underentreprenøren måtte forstå at kravene ikke var godkjent.

Reglene om sluttoppgjør er tilnærmet identiske i de øvrige kontraktstandardene til bruk i næringsentreprise (NS 8405, NS 8406/8416 og NS 8406/8417). De minstekrav Høyesterett oppstiller til innsigelser vil dermed være gjeldende også etter disse standardkontraktene. Det er derfor ikke overraskende at Hålogaland lagmannsrett i en avgjørelse fra desember 2020 la til grunn at Høyesteretts dom måtte ha «betydelig overføringsverdi» i spørsmålet om det var inngitt gyldige innsigelser til sluttoppstillingen i en totalentreprise regulert av NS 8407 (se nærmere omtale av dommen nedenfor).

Selv om Høyesterett nå har avklart at entreprenørens innsigelser får virkning uavhengig av om det gis en nærmere begrunnelse, er vår anbefaling at byggherren (hovedentreprenøren) forsøker å begrunne sine standpunkter så langt praktisk mulig. En begrunnet innsigelse gir et langt bedre grunnlag for senere forhandlinger om sluttoppgjøret. Begrunnelsen vil i tillegg få verdi som et såkalt «tidsnært bevis». Dokumentasjon som viser hva partene mente på det aktuelle tidspunktet, i motsetning til etterfølgende og tilbakeskuende forklaringer, har i utgangspunktet større bevismessig verdi i saker for domstolene. Høyesterett understreket betydningen av tidsnære bevis i HAB-dommen fra 2019 (HR-2019-1225-A).

Ny underrettspraksis: ­LH-2020-157041

I avgjørelsen fra Hålogaland lagmannsrett, avsagt 22. desember 2020, ble Høyesteretts dom for første gang anvendt i en tvist om innsigelser til en sluttoppstilling. Tvisten gjaldt en totalentreprisekontrakt regulert av NS 8407. Sakens sentrale problemstilling var om byggherren hadde fremsatt gyldige innsigelser til totalentreprenørens sluttoppstilling.

Dagen etter at totalentreprenøren hadde oversendt sin sluttoppstilling, ble den besvart av byggherren med følgende e-post:

«Hei, tenker det er fornuftig å ta et møte for gjennomgang av oppstillingen. Fredag klokken 0900, Skypemøte? Bare sånn til orientering så har vi ikke endret holdning til endringsmeldinger som er avvist.»

Byggherren besvarte ikke sluttoppstillingen skriftlig på annen måte før utløpet av tomåneders-fristen. Spørsmålet var dermed om denne e-posten alene var å anse som gyldige innsigelser til sluttoppstillingen, jf. NS 8407 pkt. 39.2 (2).

Lagmannsretten fant at e-posten oppfylte de innholdsmessige kravene til innsigelser til sluttoppstillingen. Det ble vist til at e-posten for det første innebar en gjentakelse av tidligere avslag på endringskrav, og for det andre at de aktuelle endringskravene var oppgitt som avvist i totalentreprenørens sluttoppstilling. E-posten sett i lys av sluttoppstillingen innebar dermed at formuleringen var tilstrekkelig til å konstatere at det var rettet innsigelser til sluttoppstillingen.

Når det gjaldt spørsmålet om e-posten i tilstrekkelig grad spesifiserte hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som ble bestridt, konstaterer lagmannsretten at graden av spesifikasjon må vurderes konkret i det enkelte sluttoppgjør. Det ble vist til at Høyesteretts avgjørelse i HR-2020-228-A illustrerer at det ut ifra omstendighetene ikke er nødvendig å angi det eksakte beløp som bestrides. Basert på konteksten rundt e-posten fra byggherren fant lagmannsretten det naturlig å forstå innsigelsene som en fortsatt fullstendig avvisning av kravene slik disse var oppgitt i sluttoppstillingen. Det var dermed tilstrekkelig spesifisert hvilke deler av kravsbeløpet som var bestridt.

Lagmannsretten går etter vårt syn langt i å akseptere nokså enkle og lite presise innsigelser. Det som praktisk kan utledes fra dommen, er at manglende spesifikasjon av innsigelser fra byggherren kan «repareres» av en presis sluttoppstilling. Saken er et eksempel på innsigelser som befinner seg i randsonen av hva domstolene vil akseptere og det frarådes å ta risikoen forbundet med at sluttoppstillingen kan kompensere for en vag og generelt utformet innsigelse.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.

Denne artikkelen er tidligere publisert på bygg.no.

Kontaktperson

Vilde S. Rasmussen

Advokatfullmektig
Oslo

950 01 202

Fredrik Ørstavik

Advokatfullmektig
Oslo

979 80 652