Offentlig vei nedlegges – hvem eier grunnen?

13 desember 2018

Så lenge det har bodd folk i landet har man etablert stier og veier. Allerede i Gulatingsloven (år 950) fikk vi bestemmelser som regulerte forhold til vei. Veier finner vi i dag over hele landet. Langs kysten har vi i tillegg ferjekaier for betjening av rutebåt og bilferje.

Gjennom de siste hundre årene har det skjedd til dels dramatiske endringer i samferdselssektoren. Der øysamfunn og isolerte bygdesamfunn tidligere var fullt ut avhengige av båt for transport av varer, skolebarn mv., blir det etablert tuneller, bruer mv. Gamle smale veier blir erstattet av nye rette og brede veier. Resultatet av denne utviklingen er at veistrekninger blir liggende ubrukt, og offentlige kaianlegg forfaller pga unnlatt vedlikehold.

I den situasjonen reises spørsmålet om hvem som egentlig eier veigrunnen. Er det offentlig eierskap til grunnen, eller er eieren den landbrukseiendom som i sin tid avga grunn til veien?  Svaret avhenger av om det offentlige i sin tid ble gitt eiendomsrett eller bruksrett til grunnen.

Hva er «offentlig vei»?

En offentlig vei er åpen for allmenn ferdsel og vedlikeholdes av veimyndighetene, jevnfør veilovens § 1. «Vei» – begrepet omfatter også ferjekai og annet kaianlegg som står i sammenheng med vei eller gate. Rene fiskerihavner etablert av myndighetene før og etter 2. verdenskrig faller utenfor temaet i denne artikkelen.

Grunnavståelse – form og rettsforhold?

Enten veien i utgangspunktet var en privat vei som ble overtatt av det offentlige, eller en vei som det offentlige selv etablerte, er det vanligvis ukomplisert å konstatere hvilken eiendom som avstod veigrunn.

Avståelsen kan ha skjedd mot vederlag i henhold til avtale eller ekspropriasjon, i form av såkalt «frigrunnserklæring», eller typisk for eldre kommunale veier – uten skriftlig dokumentasjon. At offentlige veier sjelden ble skylddelt og tinglyst, kan vær medvirkende til å skape uklarhet rundt eierforholdet.

Gjennom noen tiår midt på 1900-tallet ble det tatt store løft i forhold til å «bygge landet». Grunneiere landet rundt avsto vederlagsfri grunn til stolpefeste for kraftledninger samt grunn til offentlig vei. Til gjengjeld fikk de strøm og kjøreadkomst.

Dersom det foreligger dokumenter som klart beskriver at eiendomsretten til veigrunnen overføres til kommunen, er saken klar. Det samme gjelder dersom du har avtale i form av eksempelvis «frigrunnserklæring», som klart sier at grunnen vederlagsfritt faller tilbake når den forutsatte bruken opphører.

For de tilfeller det ikke foreligger skriftlige avtaler, kan kommunale eller fylkeskommunale vedtak kaste lys over forholdet.

Dersom vi heller ikke finner den typen opplysninger, må man forholde seg til veilovgivningen gjennom de siste drøye 200 årene. Selv om den første rene veiloven ble skrevet i 1834, hadde vi fra 1801 relevante veibestemmelser. 1834 loven ble senere erstattet av lov i 1912 og senere dagens veilov fra 1963.

Selv om det kan foreligge enkelte unntak – som vil være skriftlige – kan vi som hovedregel klart konkludere med at veigrunn stilt til rådighet for offentlig veibygging etter 1801innebærer overføring av eiendomsrett til det offentlige.

Motsatt vil utgangspunktet være at veigrunn stilt til rådighet for offentlig vei før 1801, innebar overføring av en bruksrett. Bonden eide fremdeles grunnen, og kan ta den til egen bruk når formålet som «offentlig vei» bortfaller.

Ved nedlegging av offentlig vei, må vi derfor avklare når det offentlige enten selv bygget veien, eller overtok en eksisterende privat vei.  Tidspunkt for det offentliges involvering i veiprosjektet er følgelig avgjørende for eierforholdet.

Nedleggelse av offentlig vei – hvordan?

Nedleggelse av en offentlig vei kan skje som en aktiv handling i form av et fattet vedtak, eller passivt ved at veien blir liggende ubrukt ved at den erstattes av en ny og bedre vei.

Veilovene fra henholdsvis 1912 og 1963 har begge i § 8 en bestemmelse som regulerer nedleggelse av offentlig vei. I henhold til dagens § 8 kan nedleggelse skje i form av nedklassifisering fra riksvei til fylkesvei, eller fra fylkesvei til kommunal vei.

Dersom heller ikke kommunen pga kostbart vedlikehold ønsker å opprettholde den kommunale veien, kan den nedlegges som offentlig vei. Det offentlige kan i så fall etter veiloven § 8 overlate bruken til en bestemt krets av private. Typisk en begrenset krets personer som har interesse av og behov for fortsatt bruk av veien som adkomst til egen eiendom. Disse vil da overta veivedlikeholdet. Det offentlige kan alternativt bestemme at veigrunnen skal gå tilbake til eiendommen som i sin tid avsto grunnen.

Dersom slike vedtak ikkeblir fattet, kan den opprinnelige grunneieren kreve å få overta arealet mot å betale erstatning/vederlag i henhold til skjønn. (Som angitt ovenfor: vei etablert før 1801 gav det offentlige en bruksrett.  Bonden betaler derfor ikke for veigrunnen når veien nedlegges).

Disse reglene skulle være klare. Når det likevel oppstår uenighet og tvister knyttet til disse forholdene, vil de ofte være knyttet til om det etter 1912 er fattet nedleggingsvedtak, og i så fall hva dette vedtaket gikk ut på. Den bonde/grunneier som vil anføre at han har overtatt eierskapet til veigrunnen, må kunne dokumentere en avtale eller positivt vedtak som underbygger hans eierskap.

Det hender at naboer til vei påstår å ha ervervet eiendomsrett til denne i kraft av hevd, alders tids bruk, eventuelt i form av ekstinksjon ved eierskifte. Det er normalt vanskelig å bli hørt ved slike påståtte rettsgrunnlag. Grunnen til at det offentlige sjelden tinglyser sine veianlegg, er nettopp liten fare for påstått hevd eller lignende.

Dette fordi veien normalt fremstår som et klart definert anlegg som man bør forstå eies av det offentlige. Selv om man alene skulle ha brukt en nedlagtveistrekning i mer enn 20 år, er det vanskelig å vinne frem med god tro. Der veien krysser en landbrukseiendom som har vært i slektens eie i mange generasjoner, legger man til grunn at også dagens generasjon er kjent med veien og eierforholdet.

Men det kan tenkes enkle veistrekninger som etter mange års unnlatt bruk, nærmest har gått tilbake til naturen og er overgrodd. Men selv der kan god-tro kravet by på problemer i forhold til hevd.

Kaianlegg

Vi opplever at offentlige kaier av begrenset størrelse nedlegges og forfaller etter flere tiår uten vedlikehold. Tidligere grunneiere har sporadisk krevd å overta slike anlegg. Typisk der grunnen er avstått uten vederlag. En slik påstand blir man sjelden hørt med.  Vi møter her de samme regler som gjelder for offentlige veier for øvrig. Tilsvarende dersom man vil anføre at det offentlige ikke overtok sjøarealet. Sjøens utenfor et offentlig kaianlegget er normalt mer enn to meter dyp, og er som utgangspunkt unntatt privat eiendomsrett.

Men også her kan det foreligge «frigrunnserklæringer» som sier at grunn og anlegg tilfaller tidligere grunneier når formålet opphører.

Dersom du skulle be kommunen om å få overta kaien vederlagsfritt, kan du fort bli møtt med at kommunen ønsker å sikre stedet for anløp av ambulansebåt, hensynet til allmenhetens ferdsel og opphold, mv. Men det er irriterende å observere at den lokale båtforeningen etablerer seg med anlegg på den grunn dine foreldre i sin tid gav til kommunen. – Og du selv må betale for båtplass.

Denne artikkelen har vært publisert i Bondevennen.

Kontaktperson

Paul Aakre

Partner
Stavanger

+47 958 11 058