Ikke rett frem for skattefradrag for forvaltningshonorar

23 mars 2018

Høyesterett har nylig avsagt dom om retten til skattemessig fradrag for forvaltningshonorar som Private Equity-fond (PE-fond) betalte til sin forvalter.

Høyesterett ga staten medhold i at forvaltningshonoraret måtte deles opp ved beskatningen, men fant at den fordelingen staten hadde gjort ikke holdt mål.

Saken gjaldt norske aksjeselskapers investeringer i PE-fond. Selskapene var deltakerlignet. Det var betalt et samlet honorar til forvalter uten angivelse av hva kostnadene gjaldt. Honoraret inkluderte kostnader til bl.a. å identifisere investeringsmuligheter, utarbeide investeringsanbefalinger, gjennomføre investeringer, forvalte investeringene samt forberede og gjennomføre transaksjoner eller børsnoteringer.

Det prinsipielle spørsmålet for Høyesterett var i hvilken grad hovedformålslæren gjør seg gjeldende når forvaltningshonoraret som kreves fradragsført består av flere typer kostnader som isolert sett skal behandles ulikt skattemessig.  I korte trekk går hovedformålslæren ut på at dersom én kostnad har to eller flere formål, er det avgjørende for klassifisering av kostnaden hvilket formål som er   mest sentralt og viktigst. Dersom hovedformålet er å skaffe eller sikre skattemessig inntekt vil kostnaden i utgangspunktet kunne fradragsføres. I denne saken var spørsmålet om hovedformålet med forvaltningshonoraret var rådgivning. I så fall var kostnadene fradragsberettiget. Alternativt, dersom honoraret i hovedsak gjaldt arbeid knyttet til transaksjoner, var kostnadene ikke fradragsberettigede.

PE-fondene, anført av Argentum Fondsinvesteringer AS (et selskap etablert for å være statens spesialiserte kapitalforvalter av PE-fond), ble ikke hørt med at hovedformålslæren skulle gjelde fullt ut slik at hele kostnaden kunne fradragsføres. Høyesterett konkluderte med at forvaltningshonoraret måtte deles opp ved den skattemessige behandlingen. Dette innebar at den delen av forvaltningshonoraret som gjaldt kostnader til transaksjonsarbeid ikke var fradragsberettiget, mens øvrige kostnader som gjaldt rådgivning og forvaltning knyttet til fondene var fradragsberettiget.

Sentralskattekontoret for Storbedrifter (SFS) hadde i sin fordeling lagt til grunn at 40 pst. av forvaltningshonoraret knyttet seg til transaksjonskostnader, og derfor ikke kunne fradragsføres. SFS hadde uten nærmere begrunnelse benyttet samme fordelingsnøkler i flere saker, selv om PE-fondene var i ulike faser og derfor presumptivt kunne ha ulik fordeling av kostnader knyttet til henholdsvis transaksjoner og forvaltning. Høyesterett konkluderte med at SFS’ skjønnsutøvelse på denne bakgrunnen ikke var «veloverveid og begrunnet». Dette medførte at ligningen for skattyter ble opphevet i Høyesterett, og sendt tilbake til SFS for ny behandling.

Høyesterett forutsetter i dommen at PE-fond skal foreta en oppdeling av forvaltningshonoraret ved den skattemessige klassifiseringen. Det er et spørsmål om det kan oppstilles et prinsipp om oppdeling også utenfor Private Equity-bransjen. Det kan synes som om Høyesterett tar det standpunktet at dersom en kostnad kan oppdeles skal den skattemessige vurderingen ta utgangspunkt i en slik oppdeling.

En oppdeling av kostnadene fører til at det stilles strengere krav til dokumentasjon for kostnader som ønskes fradragsført. Høyesterett understreker at det avgjørende er «den rettslige karakteren av det arbeidet som utføres». Dette innebærer at skattyter må dokumentere hvilken egenskap kostnaden har, og knytte den opp mot utgiften det kreves fradrag for.

Basert på Høyesterett sitt resonnement er det ingenting som tilsier at man ikke kan oppnå fradrag for inntil 99 % av kostnadene hvis det lar seg dokumentere. Vår anbefaling er at man dokumenterer kostnadene så godt det lar seg gjøre. Eksempelvis kan en etterspørre en faktura/fakturagrunnlag fra leverandør med spesifisering av de tjenester som er levert.  Oversikten over de ulike kostnadene som inngår i forvaltningshonoraret kan enten legges ved skattemeldingen det år det kreves fradrag, eller i alle fall være tilgjengelig i tilfelle skattekontoret skulle etterspørre dokumentasjon på et senere tidspunkt.

Avgjørelsen stiller også et økt krav til skattemyndighetenes skjønnsvurdering: Det er ikke mulig å løst anslå eller anta omfanget av en oppdelt kostnad. Kravet til dokumentasjon og gjennomgang av denne, er derfor skjerpet både for skattyter og skattemyndighetene.