Forvaltningens plikt til å dekke partens sakskostnader når vedtak blir endret

21 juni 2018

Forvaltningsloven inneholder en rekke bestemmelser som har som formål at forvaltningen skal treffe korrekte vedtak.

Blant annet må forvaltningen ved sin saksbehandling gi nødvendig veiledning til parter og andre interesserte, jf. forvaltningsloven § 11, og sørge for at saken er godt nok opplyst før den avgjøres, jf. forvaltningsloven § 17.

En part som er misfornøyd med forvaltningens vedtak kan gjennom reglene om klage og omgjøring forsøke å få vedtaket endret.

Dersom vedtaket blir endret til gunst for parten, er hovedregelen at parten har et rettskrav på å få dekket vesentlige kostnader som var nødvendige for å få endret vedtaket, jf. forvaltningsloven § 36 første ledd:

«Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.»

Det typiske anvendelsesområde for bestemmelsen er krav om dekning av advokatkostnader.

Bestemmelsen sier ingenting om partens eget arbeid kan kreves dekket. Rettskildene på området tilsier at det vanskelig vil kunne kreves dekke vederlag for eget arbeid, dersom dette ikke har medført et økonomisk tap for parten. Derimot vil parten stå sterkere ved et krav om dekning for tapt arbeidsfortjeneste. For en juridisk person kan dette være aktuelt dersom for eksempel ansatte eller styremedlemmer har utført arbeid med saken og alternativet hadde vært å kjøpe inn tilsvarende tjenester.

Sivilombudsmannen har avsagt en rekke uttalelser om bestemmelsen, som belyser sammenhengen mellom forvaltningens plikt til veiledning og utredning og rimeligheten av at forvaltningen dekker partens sakskostnader ved brudd på denne plikten. Noen av uttalelsene nevnes nedenfor.

I sak 2015/2936 uttalte Sivilombudsmannen at spørsmålet om hvor mye arbeid som er nødvendig å legge i klagen, må vurderes i lys av forvaltningens plikt til å sørge for at saken er godt nok opplyst før den avgjøres. Sivilombudsmannen uttalte at temaet typisk vil være relevant der parten har pådratt seg sakskostnader for å fremskaffe opplysninger som faller inn under forvaltningens utredningsplikt.

I sak 2016/2523 var temaet om parten kunne kreve dekket sine sakskostnader ved ny behandling i førsteinstansen etter at klageinstansen hadde opphevet et vedtak, og sendt det tilbake til førsteinstansen for ny vurdering. Sivilombudsmannen uttalte at også slike  sakskostnader er omfattet av bestemmelsen, dersom parten ved den fornyede behandling oppnår en bedre rettsstilling sammenlignet med det første vedtaket. Dette selv om parten også hadde fått dekket sakskostnader i forbindelse med opphevelsen i klageinstansen.

I en fersk uttalelse fra Sivilombudsmannen i sak 2017/2893 var temaet om forvaltningen kunne avslå krav på dekning av sakskostnader, under henvisning til at endringen av vedtaket hadde skjedd som følge av at parten først for klageinstansen hadde lagt frem nye opplysninger og dokumentasjon, når parten kunne ha lagt frem dette tidligere. Sivilombudsmannen fant at siden det var foretatt manglende saksutredning i førsteinstansen, kunne kravet om dekning av sakskostnader ikke lovlig avslås på dette grunnlag.

Det hender at forvaltningen trår feil også i saker som gjelder krav på sakskostnader etter forvaltningsloven § 36, og et vedtak om avslag på sakskostnader kan som hovedregel påklages til overordnet organ.

Fører ikke klagen frem, kan det i enkelte tilfeller også være grunn til å be om Sivilombudsmannens uttalelse, noe ovennevnte uttalelser viser.

Kontaktperson

Ragnhild Pedersen

Senioradvokat (i permisjon)
Stavanger

905 11 847