Er veterinæren erstatningsansvarlig for skade som oppstår på dyr under behandling?

31 mai 2018

En undersøkelse eller behandling ved veterinæren går ikke alltid som planlagt. Vi har fra redaksjonen i Bondevennen blitt presentert et forhold der en kalv døde i tilknytning til avhorning (avhorning skal skje før kalven er 6 uker.

Avhorning av eldre dyr betinger dispensasjon fra Mattilsynet).  Kalven var plassert i et bur/innhegning. Fordi kalven var større enn det som er vanlig ved avhorning, ble den fiksert og deretter lokalbedøvet av veterinæren. Mens bedøvelsen «satt seg», brukte bonde og veterinær tiden på å drektighetskontrollere andre dyr i besetningen. Den bedøvede kalven ble sløv, la seg, fikk halsen i klem og ble kvalt. Bonden lurer på hvem som har ansvaret for at skaden inntraff.  Kan krav fremmes mot veterinæren?  Hvilke krav kan vi stille til veterinæren?

Veterinæren kan bli erstatningsansvarlig
Vi kan alle bli erstatningsansvarlige for våre handlinger, også veterinærer. For å bli erstatnings-ansvarlig må man ha handlet «uaktsomt» – handlingen må være i strid med det man normalt må forvente av personen i den gitte situasjon. I tillegg må den aktuelle handlingen ha påført den som rammes et økonomisk tap.

Besetningen på gården representerer klart en økonomisk verdi for bonden. Bonden lider derfor normalt et økonomisk tap dersom dyr blir skadet eller dør. Veterinæren blir under sitt opphold i driftsbygningen presentert for ulike problemstillinger knyttet til dyrs velferd. Problemstillinger han må ta standpunkt til der og da. Veterinærens beslutninger og handlinger har normalt konsekvenser.  Dyr kan dø som følge av feilmedisinering, eller veterinæren kan foreta en feilvurdering og beslutte avliving av dyr.

Det relevante spørsmålet blir da om behandlingen var i strid med det man kan forvente av en profesjonell veterinær i tilsvarende situasjon, mao en objektivisering av situasjonen.

Forsvarlig handling?
Hva kan vi så forvente av veterinæren? Foreligger det en type kjøreregler for veterinærens opptreden? Svaret er klart ja.  Dyrehelsepersonelloven stiller krav om at veterinæren utøver jobben sin på forsvarlig måte. Veterinæren plikter å holde sine faglige ferdigheter og kunnskaper oppdatert, være bevisst egne begrensninger, og om nødvendig henvise dyreeieren til annet dyrehelsepersonell med bedre kvalifikasjoner eller utstyr.

Ved spørsmål om økonomisk ansvar for veterinæren, er det avgjørende om han/hun har handlet innenfor disse rammene. Praksis viser at veterinæren tillates å gjøre noen feilvurderinger uten å bli holdt ansvarlig, så lenge vurderingen lå innenfor et «forsvarlig skjønn». Rent slarv vil derimot raskt lede til ansvar.

Mot hvem retter bonden kravet?
Veterinæren som driver sin virksomhet som et enkeltpersonforetak og handler uaktsomt, blir personlig ansvarlig for dyreeiernes tap.

Dersom veterinæren er ansatt i et aksjeselskap eid av ham/henne selv eller av andre, vil det etter skadeerstatningsloven være selskapet som arbeidsgiver som hefter for erstatningskravet. Forutsetningen er at veterinæren har opptrådt slik at vilkårene for ansvar er oppfylt.  Arbeidsgiver hefter mao for de tabbene den ansatte gjør.

Dyreeieren kan i prinsippet velge om erstatningskravet skal rettes mot den ansatte veterinæren og/eller vedkommendes arbeidsgiver (§ 5-3).  Den ansatte og arbeidsgiveren er solidarisk ansvarlige for erstatningskravet. Det vanlige er likevel å fremme kravet mot arbeidsgiver.

Avkortning av kravet?
Uavhengig av om det er veterinæren eller veterinærkontoret som er erstatningsansvarlig for bondens økonomiske tap, kan han som dyreeier risikere selv å måtte bære noe av tapet.  Bonden ventet eksempelvis for lenge med å søke veterinærbistand, eller unnlot å følge de råd veterinæren gav ham. Konstateres det at bonden selv handlet uforsvarlig, og handlingen fikk konsekvenser i forhold til skaden, risikerer han/hun at erstatningskravet helt eller delvis kan bortfalle.

Hvem avgjør saken?
Det veterinærmedisinske rettsråd kan avgi uttalelser i saker bl.a. om dyrehelsepersonells ansvar. Rådet er et offentlig rådgivningsorgan oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet. Både dyreeier, veterinæren, veterinærkontoret eller veterinærens forsikringsselskap kan be om uttalelse i en aktuell sak. Hovedtyngden av sakene som behandles for rettsrådet, gjelder nettopp veterinærens ansvar i forbindelse med erstatningskrav fra dyreeier.

Rettsrådet kan derimot ikke pålegge veterinæren/veterinærkontoret å betale bonden erstatning – kun uttrykke sin oppfatning av saksforhold/ansvar.  Dersom veterinæren nekter å forholde seg til rådets uttalelse som konstaterer at han har opptrådt uaktsomt, må bonden som skadelidt reise sak for domstolene. I den situasjonen vil rådets uttalelse være et naturlig bilag til stevningen.

Dersom veterinærmedisinske rettsråd skulle konkludere med at veterinæren under sitt arbeid har utvist grov uforstand, kan veterinæren risikere sanksjoner i form av formelle advarsler eller tilbakekall/suspensjon av autorisasjon. I verste fall risikerer veterinæren politianmeldelse. Slike saker avgjøres av Mattilsynet.

Hva så med kalven som døde?
Er veterinæren erstatningsansvarlig for kalven som døde? Eller inntraff uheldige omstendigheter som vanskelig kan lede til ansvar? Burde veterinæren blitt værende for å observere kalven mens bedøvelsen satte seg, og unnlatt å følge bonden til andre dyr i besetningen?

Vi kan ikke uten videre konstatere ansvar i en slik sak. Avgjørende er om veterinæren utviste et «forsvarlig skjønn» da han sammen med bonden forlot kalven. Uten fiksering ville neppe skaden inntruffet. Det er av den grunn naturlig å stille spørsmål ved hvordan fikseringen ble utført. En konklusjon vil følgelig måtte baseres på en konkret vurdering av en rekke detaljer som bare de tilstedeværende er kjent med. At veterinæren midlertidig forlater et bedøvet dyr, er neppe i seg selv grunnlag for å konstatere ansvar.

Denne artikkelen ble først publisert i Bondevennen.

Kontaktperson

Paul Aakre

Partner
Stavanger

958 11 058