Frisk opp om fraværsdom og oppfriskning

Innledning

De nye reglene innebærer at flere saker må behandles med første instans i forliksrådet og at forliksrådets betydning i rettspleien dermed øker. De nye reglene innebærer også at mange krav vil bli behandlet i siste instans i tingretten, da småkrav ikke behandles av lagmannsretten ute særskilt samtykke.

Regler om frister som gjelder i prosesser for domstoler er strenge og brudd på frister kan blant annet medføre fravær. En fraværsdom betyr at forliksrådet eller tingretten legger det motparten anfører om et krav uimotsagt til grunn, og avsier dom for kravet uten at den fraværende parten er blitt hørt. En fraværsdom kan dermed få store konsekvenser fordi den kan brukes som grunnlag til å ta utlegg i den fraværendes eiendeler som hus, hytte, bil og lønnsutbetalinger. 

En fraværsdom kan i flere tilfeller oppfriskes. Oppfriskning vil si at man gis en ny mulighet til å foreta den prosesshandlingen som manglet eller var forsinket tidligere.

Denne artikkelen tar for seg de ulike fraværsformene og hva som må til å for å få oppfriskning.

Innkalling og behandling i forliksrådet og tingretten

Etter at de nye beløpsgrensene trådde i kraft, skal følgende saker behandles i forliksrådet:

  • Saker der en av partene ikke har vært bistått av advokat
  • Saker der begge har vært bistått av advokat, men kravet er under kr 200 000

I tillegg kan man velge sak for forliksrådet dersom man ønsker det, for eksempel for å avbryte foreldelse for et krav.

Når saker fremmes for tingretten, skal alle saker hvor tvistesummen er under kr 250 000 – enten de har vært i forliksrådet først eller tas ut direkte for tingretten – behandles etter reglene for småkravprosess.

For privatpersoner kan det være en fordel med forliksrådsbehandling og behandling av krav etter reglene for småkravprosess, fordi det er strenge beløpsgrenser for hva en part risikerer å bli idømt av motpartens sakskostnader dersom en part blir ansvarlig for dette.

Brev med frister og innkallinger for tingretten, skal forkynnes for privatpersoner vedlagt en svarslipp som returneres tingretten. Når advokat er engasjert, sendes alle brev med frister og innkallinger digitalt i Aktørportalen. Frister begynner å løpe når en part har bekreftet at de har mottatt dokumentene og dermed er innforstått med at de må foreta en beskrevet prosesshandling. Dette – forkynnelsen – sikrer at partene har mottatt nødvendig informasjon om frister, samt har fått opplysninger om konsekvenser ved brudd på en prosesshandling.

Forliksrådets forkynnelser av brev og innkalling skjer fortsatt uten krav til retur av svarslipp, og medfører dermed en større risiko for at man kan oversitte en frist fordi brevet er forlagt/mistet, sendt til feil adresse, eller er kommet bort i posten. Dette gjør at det også avsies mange fraværsdommer i forliksrådet.

Hva er fravær og fraværsdom?

Det følger av tvisteloven (Lov om mekling og rettergang i sivile tvistesaker) at det betyr fravær dersom man:

  • Ikke betaler behandlingsgebyret – innen fristen
  • Ikke innleverer et tilsvar i en sak – innen fristen
  • På visse vilkår – ikke møter til behandling eller forlater et rettsmøte uten tillatelse
  • Ikke anker en rettslig avgjørelse – innen fristen

Det er også andre fristoversittelser som medfører fravær, men de er av mindre praktisk betydning og gjennomgås ikke her.

Fraværsdom skal avsies av den rettsinstans som behandler et krav, dersom en part har fravær som beskrevet over, og motparten har krevd fraværsdom. En fraværsdom skal altså bygge på kravstillers anførsler fullt ut og uimotsagt, og uten noen reell prøving av grunnlaget for kravet. Den eneste terskelen som gjelder, er at kravet ikke må fremstå som åpenbart uriktig

En fraværsdom er isolert sett å regne som en vanlig dom og er et tvangsgrunnlag som kan tvangsfullbyrdes via namsmyndighetene. Det innebærer at den som får fraværsdom for sitt krav, kan tvangsinndrive kravet ved utlegg, lønnstrekk og tvangssalg av eiendelene til den som har fått fraværsdommen mot seg.

Oppfriskning eller anke?

Dersom man får en fraværsdom mot seg i forliksrådet, har man som oftest to valg;

  • Man kan be om oppfriskning
  • Man kan bringe saken inn for tingretten ved anke

Dersom det er reell uenighet om et krav og kravet er egnet for forhandlinger, kan det være tjenlig for saksløsning å begjære oppfriskning og møte til mekling i forliksrådet. Dersom saken er av en slik karakter at den ikke egner seg for behandling i forliksrådet, eller det fremstår som sannsynlig at saken uansett vil havne i tingretten, kan en anke fremstå som en mer hensiktsmessig prosesshandling mot en fraværsdom. I begge tilfeller vil det være en klar fordel å konferere med en advokat om prosessrisiko og kravstilpassede prosesshandlinger.

Oppfriskning må begjæres til den rettsinstans som har avsagt fraværsdommen. Samtidig med en begjæring om oppfriskning må den prosesshandlingen som manglet eller kom for sent, utføres. Eksempelvis må rettsgebyr betales eller tilsvar eller anke inngis.

Vilkår for oppfriskning

Tvisteloven oppstiller flere alternative muligheter for oppfriskning:

  • Dersom en part har hatt gyldig fravær og ikke kan bebreides for ikke å ha søkt om utsettelse av en frist
  • Dersom det var umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å foreta prosesshandlingen i tide (betale rettsgebyr, levere tilsvar, anke e.l.)
  • Dersom det ellers foreligger tungtveiende grunner og det blir urimelig å nekte oppfriskning

Gyldig fravær foreligger eksempelvis dersom en part er syk. Umulig eller uforholdsmessig byrdefullt kan det være der en part har hatt langtidsopphold på et annet kontinent og dermed ikke har fått med seg leverings- eller møtefrister.

Når det gjelder den skjønnsmessige bestemmelsen der domstolen «kan» innvilge oppreisning, er det forsømmelsens karakter, partenes interesser og hensynet til motparten som skal vektes og det må være urimelig å nekte videre behandling av saken.

I «forsømmelsens karakter» inngår momenter som hva forsømmelsen konkret går ut på, årsaken, graden av skyld og også hvem som har begått den. Dersom man har vært på ferie, bortreist, flyttet eller lignende og ikke ser eller får faktisk kunnskap om fristen før etter den er utløpt, kan oversittelsen være unnskyldelig, selv om fraværet ikke er gyldig. I motsatt fall – dersom man bevisst ikke anker, skriver tilsvar osv innen fristen, er det lite som taler for at en part skal få innvilget en ny rettsbehandling av saken.

Forsømmelsens karakter vurderes ut fra hvilke forutsetninger en part har. Dersom man er en intetanende forbruker, vil klanderverdigheten kunne vurderes ulikt enn om man var en profesjonell næringsdrivende og representert ved advokat. Selv om parten identifiseres med prosessfullmektigen, kan det i enkelte tilfeller fremstå som mer urimelig å la parten bære følgene av prosessfullmektigens forsømmelse enn om han selv hadde begått den. Det gjelder særlig i spørsmål av stor personlig betydning for parten.

Vilkåret «partens interesse i å få prøvet saken», har også flere sider. Desto senere i prosesstrinnene det er tale om, desto mindre berettiget interesse har man. Fraværsdom i forliksrådet vil ofte være svært inngripende for parten, fordi man da i realiteten aldri har fått en prøving av saken. Fraværsdom i tingretten kan også være svært inngripende, da ankemulighetene er begrenset. En parts interesse i saken vil også kunne påvirkes av mulighetene for at fraværsdommen er feil og en ny vurdering vil føre til et annet resultat. Dersom det er liten mulighet for at kravet vil føre frem, vil en part ha mindre interesse i å få oppfriskning, og motsatt. En sak kan også ha mye å si for en part fordi kravet er av stor betydning velferdsmessig og økonomisk. Har et krav stor betydning for en parts velferd og økonomi fremover, vil parten også ha stor interesse i å få prøvet sin sak etter alminnelige prosessregler.

Forsømmelsens karakter og partens interesse i å få prøvet saken skal vurderes opp mot den som har begått feilen. Hensynet til motparten skal imidlertid også tas med i betraktning. En part som har fått en dom i sin favør, vil gjerne innrette seg etter dommen og gå videre. Dersom det går lang tid mellom en fraværsdom og en begjæring om oppfriskning, vil innrettelseshensynet tale for at saken ikke skal gis oppfriskning. Samtidig vil en part som har fått en fraværsdom i sin favør som åpenbart er feil, ikke ha særlig beskyttelsesverdig interesse i at motparten ikke får mulighet til å rette opp en uriktig dom. Selv om hensynet til innrettelse taler mot oppfriskning, så vil hensynet til materielt riktige dommer tale for oppfriskning.

Frist for å begjære oppfriskning

I utgangspunktet må oppfriskning kreves innen en måned etter at fraværsdom er avsagt/forkynt, men det er også mulig å begjære oppfriskning for oversittelse av fristen for å begjære oppfriskning. Dette innebærer i teorien at man kan begjære oppfriskning til evig tid. Det er likevel slik at mulighetene for å få oppfriskning blir mindre etter hvert som tiden går.

Oppsummering

Selv om mange fristoversittelser ender med fraværsavgjørelser, er det stort sett gode muligheter for likevel å få prøvet saken sin, dersom man tar de riktige prosessuelle grepene, følger opp innenfor særfristene og argumenterer godt for oppfriskning.  

Våre advokater har lang og bred erfaring innen prosessfagene, og bistår jevnlig klienter med utfordrende problemstillinger. Ta kontakt med oss for en oppfriskende prat hvis behovet melder seg.

Hammervoll Pind medlem av internasjonalt nettverk – CPR Institute

Som medlem i CPR Institute har Hammervoll Pind tilgang til et internasjonalt nettverk av de beste advokatene i ulike land. Dette gjør oss i stand til å støtte norske bedrifter som opererer eller handler internasjonalt. Les mer om dette her.

Rekkevidden av plikten til å fremlegge bevis – HR-2019-997-A

Kort om saken

Felleskjøpet hadde inngått kontrakt med det sveitsiske selskapet Infor om leveranse av et forretningssystem til Felleskjøpet – et såkalt ERP-system (Enterprise Resource Planning). Felleskjøpet hevet kontrakten på grunn av påstått forsinkelse, og fremsatte 17. juni 2016 krav om erstatning for Nedre Romerike tingrett. Infor hevdet på sin side at forsinkelsen i hovedsak skyldtes forhold på Felleskjøpets side.

Infor ble dømt til å betale kroner 288 millioner i erstatning, og anket saken inn for Eidsivating lagmannsrett. Under saksforberedelsen i ankesaken fremsatte Infor begjæring om at Felleskjøpet skulle fremlegge en omfattende mengde dokumenter (begjæring om bevistilgang).

Felleskjøpet motsatte seg fremleggelse av dokumenter som ikke tidligere hadde blitt overlevert til Infor. Under saksforberedelsen avsa lagmannsretten kjennelse om at Felleskjøpet var pliktig til å fremlegge dokumentasjonen innen i overkant av 5 uker. Felleskjøpet anket kjennelsen inn for Høyesterett, som avsa kjennelse i saken 27. mai 2019.

Det rettslige utgangspunktet

Etter tvisteloven § 21-4 skal partene i sivile saker sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst. Partene skal gi de redegjørelser og tilby de bevis som er nødvendig for å oppfylle plikten, og har plikt til å gi forklaringer og bevistilgang i henhold til § 21-5.

Nærmere regler om bevistilgang er inntatt i tvisteloven § § 26-5 og 26-6. Det følger av § 26-5 at den som har tilgang til dokumenter som kan utgjøre bevis i saken, plikter å stille disse til rådighet. En begjæring om bevistilgang kan nektes hvis det vil føre til kostnader som ikke står i rimelig forhold til tvisten og den bevisets mulige verdi.

Videre oppstiller tvisteloven § 26-6 krav om at en begjæring om bevistilgang må spesifiseres slik at det er klart hvilke bevisgjenstander som kreves fremlagt. Spesifikasjonskravet kan lempes om det er uforholdsmessig vanskelig å etterkomme.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett til grunn at tvistelovens bestemmelser bevistilgang oppstiller tre hovedkrav:

  1. For det første må gjenstandene som kreves fremlagt utgjøre bevis i saken – det stilles altså krav til relevans.
  2. For det andre må gjenstandene spesifiseres.
  3. For det tredje er det krav om forholdsmessighet mellom gjenstandenes mulige bevisverdi og kostnaden det vil ha å fremskaffe bevisene.

Hva gjelder kravet til relevans, kom Høyesterett til at Infor ikke i tilstrekkelig grad hadde beskrevet hva de fremprovoserte bevisene skulle underbygge – altså hvorfor de var relevante. I kjennelsen påpeker Høyesterett at partenes pretensjoner om bevisets relevans ikke er avgjørende. Domstolene må foreta en selvstendig prøving av om relevanskravet i tvl. § 26-5 er oppfylt.

Videre kom Høyesterett til at bevispåleggene ikke var spesifisert i tilstrekkelig grad. Det ble påpekt at aksept av bevisbegjæringer med krav om fremleggelse av «all kommunikasjon» og «ethvert skriftstykke», vil legge til rette for ordninger man ellers ser i anglo-amerikansk rettstradisjon.

Endelig la Høyesterett til grunn at gjennomføringen av bevispålegget ville være svært tids- og kostnadskrevende. Samlet var pålegget ikke tilstrekkelig spesifisert og måtte anses uforholdsmessig.