Har kunden krav på prisavslag?

Det er en kjensgjerning at mange håndverkere strekker seg langt for å gjøre kunden fornøyd, selv om man kanskje er uenig i kravet som fremsettes. Med stadig hardere konkurranse er det viktig å skaffe seg gode referanser og et godt renommé – evig eies kun et dårlig rykte. Likevel må det settes en grense for hvor langt man skal etterkomme kundens krav, og da gjelder det å ha loven i hånd.

I dette innlegget vil vi forklare litt om de rettslige aspektene knyttet til reklamasjoner som fremsettes etter utført arbeid etter håndverkertjenesteloven, hvor kunden krever prisavslag.  

Håndverkertjenesteloven kommer til anvendelse i avtaleforhold mellom en forbruker og en håndverker, typisk i tilknytning til reparasjoner, vedlikehold, installasjoner og ombygginger med mer.  

Reklamasjon – kort forklart
Terminologien reklamasjon fungerer som et overordnet begrep for flere kjente krav som retting, prisavslag, heving og erstatning. Reklamasjonen er klagen eller kravet forbrukeren fremsetter, som følge av at forbrukeren hevder at ytelsen er mangelfullt utført. Reklamasjonen må være så konkret at byggmesteren blir «satt på sporet» av mangelen og slikt sett gjøres i stand til å igangsette eksempelvis utbedringer. En generell klage fra forbrukerens side er derfor ikke tilstrekkelig.

Reklamasjonsfristen etter håndverkertjenesteloven er «innen rimelig tid» og «senest innen fem år». Som regel er det den relative fristen «innen rimelig tid» som er avgjørende. I norsk rettspraksis har «innen rimelig tid» blitt tolket til ca. 2-3 måneder fra mangelen ble eller burde blitt oppdaget av forbrukeren til det ble reklamert til håndverkeren. Dersom denne fristen oversittes må kravet i utgangspunktet regnes som tapt.

Ytelsen må være mangelfull
Gitt at reklamasjonen er fremsatt i tide, må man vurdere hvorvidt det foreligger en mangel ved det som er levert. I korte trekk kan man si at det foreligger en mangel dersom den leverte ytelsen ikke er i tråd med det som er avtalt mellom partene, er garantert av segler, eller kjøperen hadde grunn til å forutsette.  Det stilles også krav til at tjenesten skal være «fagmessig» utført og tjenesteyteren skal ellers vareta forbrukerens interesser og yte tilbørlig omsorg.

Generelt er det vanskelig å trekke frem allmenne punkter og generalisere denne vurderingen fordi det beror på en konkret helhetsvurdering av tjenesteforholdet, herunder hva som er avtalt mellom partene og hva som vil regnes som fagmessig på hvert enkelt område. Hva som er «fagmessig» vil også kunne være gjenstand for diskusjon hvor det ikke foreligger klare forskrifter eller standarder.   

Retting eller prisavslag?
Gitt at det foreligger en mangel, og det er reklamert i tide, har altså forbrukeren krav på en form for avhjelp. Det er videre ingen hemmelighet at det som regel vil være mest lønnsomt for en tjenesteyter å rette denne mangelen selv. Alternativet er at forbrukeren får økonomisk kompensasjon i form av prisavslag eller erstatning, som blir brukt til å betale en annen håndverker til å utføre arbeidet. Gitt at det er tilstrekkelig kapasitet vil derfor retting som regel være å foretrekke. 

Ved reklamasjon fra en forbruker er utgangspunktet etter håndverkertjenesteloven at håndverkeren kan kreve å rette mangelen i stedet for å gi prisavslag. Dette gjelder i utgangspunktet selv om kunden heller vil ha prisavslag. Tjenesteyterens rett til å rette har to begrensninger, som begge fremgår av lovens § 24.

Av bestemmelsen fremgår det at tjenesteyteren kan rette mangel når det kan skje «uten vesentlig ulempe for forbrukeren», og forbrukeren heller ikke ellers har «særlig grunn til å motsette seg arbeidet». Også her er det en sammensatt konkret vurdering, men noe generelt kan sies om terskelen.

Forbrukeren må som regel finne seg i ulemper som ikke er større enn det en lojal forbruker finner akseptabelt. Videre kan motsetningsforhold mellom forbruker og tjenesteyter som ingen av de kan lastes for være tilstrekkelig saklig grunn, selv om arbeidet etter alt å dømme vil bli utført forsvarlig. Lang avstand til tjenesteyteren og dennes verksted, kan også gi forbrukeren saklig grunn til å henvende seg til en mer nærliggende håndverker.

Et annet praktisk eksempel er hvor rettingsforsøk ha vært forsøkt tidligere, uten at det lyktes å rette mangelen. Kan håndverkeren da kreve flere forsøk?

I lovens forarbeider er det uttalt at det i prinsippet ikke er noe til hinder for at tjenesteyteren kan utføre nye forsøk på retting. Men har tjenesteyteren først levert mangelfull prestasjon, for så å mislykkes i rettingen, vil dette kunne anses som særlig grunn for forbrukeren til å motsette seg flere forsøk. I dette ligger det at man ikke har noe ubetinget krav på et andre retteforsøk. Vurderingen vil bero på hvor stor ulempen vil være for forbrukeren.

Dersom partene er uenige om det er en mangel, så kan håndverkeren trolig foreta utbedring med forbehold om å holde forbrukeren ansvarlig for utbedringskostnadene.

Utmåling av prisavslag
Dersom mangelen ikke rettes i samsvar med håndverkertjenesteloven § 24 kan forbrukeren kreve prisavslag etter § 25. Prisavslaget settes til forbrukerens kostnader med å få mangelen utbedret av andre. Håndverkeren vil ikke bli hørt med at han selv kunne ha utbedret mangelen billigere. Det er heller ikke noe krav om at forbrukeren faktisk har fått mangelen utbedret hos en annen byggmester. Forbrukeren må like fullt kunne sannsynliggjøre kostnaden, typisk ved å innhente tilbud på utbedringsarbeid fra en annen byggmester.

Relevant regelverk «Faktaboks»:

  • Håndverkertjenesteloven §§ 1, 17, 18, 19, 22, 24 og 25.

Denne artikkelen ble første gang publisert i november 2020 i kundeavisen til Optimera «Optimisten».

Villere og våtere vær, hva må du ta høyde for?

Når skal du planlegge for vannet?

Når vi snakker om vann i byggeprosjekter er det i hovedsak tre tilfeller som er aktuelle; (1) vannforsyning inn i bygget, (2) tørt og tett bygg, (3) overvann og grunnvann. Her konsentrerer vi oss utelukkende om det siste alternativet – vann utenfor bygget.

Prosjektering og oppføring av et bygg er i de fleste tilfeller resultat av en lengre planleggingsfase. Området er kanskje lagt ut til bolig i kommuneplanens arealdel, eiendommen er detaljregulert, vegmyndighetene har sagt ja til oppføringen, og det er tilstrekkelig kapasitet på vann- og avløpsnettet. I noen tilfeller er det laget overvannsplaner for området, men i mange er det ikke tilfelle.

Uavhengig av om kommunen har egne krav til løsninger for overvannshåndtering, skal det planlegges for overvann og flom. Etter plan- og bygningsloven skal løsning for avledning av grunn- og overvann være «sikret» før det gis tillatelse til oppføring av bygget.

Skal du regulere i Oslo eller Bergen er overvannsplanleggingen en del av planprosessen. I mindre kommuner kommer kanskje kravet til dokumentasjon inn først ved byggesaken. Dersom kommunen ikke krever dokumentasjon, må du likevel sørge for at det planlegges og dokumenteres for overvann og flom før oppføring av bygget.

Vi anbefaler at planlegging for overvann begynner i en tidlig fase. Myndighetene ønsker at vannet hensyntas i planleggingen, og at vannveier holdes åpne. For en god prosjektoppstart kan det vært lurt å starte med å kartlegge tomtas naturlige forutsetninger før bygningene plasseres. Finn vannet før dere setter ut huset!

Hvilke krav gjelder?

Plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter har utfyllende regler om prosjektering og utførelse av tiltaket, se særlig TEK17 §§ 13-11 og 15-8. Det legges opp til lokal håndtering, samt åpne vannveier. Belastning på kommunale ledninger skal begrenses, og vannbalansen i området skal sikres.

Oppsummeringsvis kan vi si at aktørene i byggeprosjektet skal påse at det prosjekteres for overvann på en slik måte at vannet ikke kommer ut fra tomta raskere, i større mengder eller på måter som gir oversvømmelser eller andre endringer/ulemper for omgivelsene.

Du bør alltid kontakte kommunen for å få avklart om det er vedtatt lokale overvannsplaner som har betydning for saken.  

Mange entreprenører opplever nok at det er store ulikheter i kravene som stilles i enkeltsakene. Som vi skal komme tilbake til kan manglende dokumentasjon på overvannshåndtering få konsekvenser i etterkant.

Det er derfor svært viktig at aktørene i byggesaken avklarer grensesnittet seg imellom og påser at hensynet til overvann er ivaretatt. Både preaksepterte og analyserte ytelser må dokumenteres, og det er viktig å sørge for skriftlig dokumentasjon på at kravene er oppfylt.

Hva gjelder i saker med private kunder?

Overfor forbrukere skal den profesjonelle parten utføre arbeidet i samsvar med avtalen, og ellers på faglig godt vis. Dette betyr at arbeidet skal være av en slik kvalitet at en erfaren fagperson innenfor området ville vurdert løsningen som riktig – med utgangspunkt i alminnelig oppfatning av hva som er godt faglig arbeid. Hva som er gjeldende regelverk og bransjenormer er relevant.

Med et villere og våtere vær vil spørsmålet om faglig godt vis kunne bli satt på spissen, siden det stadig utvikles produkter/prosjektering/utførelse for å hensynta et slikt vær. Dersom man som byggmester ikke er oppdatert innen sitt fagområde risikerer man å komme i ansvar. Ved en tvist om den utførte løsningen er fagmessig vil dokumentasjon for løsningen være viktig, særlig om den fagmessige oppfatningen av utførelsen har endret seg etter byggeriet ble oppført.   

Dersom skaden oppstår

Skader på både bygg og eiendom inntreffer hyppig, og i 2017 var det over 8500 vannskadesaker som skyldtes tilbakeslag eller overvann. Mange er forsikret mot vannskader i hus- og innboforsikringer, men her vil forsikringsselskapene kunne fraskrive seg ansvar/kreve avkorting pga feil ved prosjektering eller utførelse.

For den profesjonelle aktøren er det viktig å merke seg at forsikringsselskapet kan vurdere regress mot den som har prosjektert eller utført, dersom ansvaret for skaden kan spores tilbake til en feil. Det er derfor viktig at det finnes dokumentasjon på de valgte løsningene.    

Oppsummering

Som profesjonell aktør må du sørge for at hensynet til flom og overvann er håndtert i prosjektet. Sørg for at grensesnittet mellom de ulike aktørene er klarlagt både i ansvarsretter og i kontraktene. Sørg for en god dialog med kommunen om hvilke krav som gjelder for tiltaket. Sørg alltid for at dokumentasjon på løsningen som er valgt følger prosjektet, og kan etterprøves dersom en tvist oppstår. 

Og en liten oppfordring: tenk på vannet tidlig. Plasser bygget ut fra hvor du får den beste prosjekteringen for de naturgitte konsekvensene – ikke motsatt.

  • Relevant regelverk:
  • Pbl. §§ 29-5 (tekniske krav)
  • Pbl. § 27-2 (avløp)
  • TEK17 §§ 13-11 (overvann)
  • TEK17 15-8 (Utvendig avløpsanlegg med ledningsnett. Overvann og drensvann)
  • Kommunens krav til overvannshåndtering for eiendommen/området
  • Bustadoppføringslova §§ 7 og 25
  • Håndverkertjenesteloven § 5
  • Vannressursloven § 7
  • Regler om prosjekteringsansvar, både ulovfestet, lovfestet og kontraktsfestet
  • Sjekkliste 
  • Har kommunen normer eller krav til overvannshåndtering?
  • Er grensesnittet mellom de ulike foretakene ivaretatt – er ansvaret for prosjektering og utførelse regulert både i kontrakter mellom de profesjonelle partene, og i ansvarsretter til byggesaken?
  • Foreligger det dokumentasjon på både prosjektering og utførelse av løsningene?
  • Er den utførte løsningen i samsvar med den prosjekterte?
  • Har du som profesjonell aktør ivaretatt forbrukerens interesser i tråd med offentlige sikkerhetskrav eller offentligrettslige krav?
  • Risikerer du avkortning i forsikringsutbetaling eller regress fra forsikringsselskapet som følge av skade?

Denne artikkelen ble først publisert mars 2021 i «Optimisten», som er kundeavisen til Optimera.

Ny arvelov fra januar – hva bør du tenke på?

Disse viktige endringene er:

  • Adgangen til å begrense livsarvingers pliktdelsav innskrenkes.
  • Arvelater kan i testament bestemme at en livsarving skal ha rett til å få utdelt arven som en bestemt eiendel, selv om eiendelens verdi overstiger arvingens del av arven, forutsatt at arvingen betaler overskytende til dødsboet.
  • Avkortning av arv i arveoppgjøret forutsetter at det var satt som betingelse for ytelsen på tidspunktet ytelsen ble gitt.
  • Adgang til å gi bort fast eiendom fra uskiftet bo dersom verdien av eiendommen ikke står i misforhold til boet.

Pliktdelsarv

Etter dagens arvelov er to tredeler av arvelaters formue pliktdelsarv til arvelaters livsarvinger. Det betyr at arvelater i testament ikke kan disponere i strid med pliktdelsarven til livsarvingene. Pliktdelsarven kan etter dagens arvelov begrenses til kr 1 000 000,- pr livsarving. Dette får aktualitet hvor arvelater har formue av noe størrelse.

Pliktdelsarven som etter dagens arvelov utgjør to tredeler av arvelaters formue, videreføres i ny arvelov. Det blir derimot endringer knyttet til hvilke begrensninger arvelater kan gjøre i livsarvingenes pliktdelsarv. Etter den nye arveloven kan arvelater begrense pliktdelsarven for livsarvinger til 15 ganger grunnbeløpet (pr 01.05.2020 utgjør 1 G kr 100 853,-), som pr dags dato utgjør ca kr 1 500 000,-. Det betyr at arvelaters mulighet for å begrense pliktdelsarven for livsarvinger innskrenkes i forhold til dagens arvelov.

Utdeling av arv i bestemte eiendeler

Arvelater kan etter dagens arvelov ikke ensidig i testament bestemme at en livsarving skal få utdelt arven i bestemte eiendeler, dersom verdien av eiendelen overstiger arvingens del av arven.  

I ny arvelov vil det være mulig for arvelater å bestemme i testament at en livsarving skal få utdelt arven i bestemte eiendeler, mot å betale det overskytende beløpet til dødsboet.

For eksempel kan arvelater i testament bestemme at et av tre barn skal få overta hytta, selv om hyttas verdi overstiger livsarvingens arv. Det overskytende beløp innbetales til dødsboet, og blir gjenstand for fordeling i skifteoppgjøret.

Avkorting av arv

Etter dagens arvelov skal det gjøres avkortning i arv dersom en livsarving har fått en gave uten at de andre livsarvingene har fått tilsvarende verdier, og arvelateren har fastsatt det eller det blir godtgjort at avkortning i arv vil være i samsvar med arvelaters forutsetninger. Arvelater vil derfor etter dagens arvelov kunne fastsette at det skal foretas avkortning i arv lenge etter at en ytelse er gitt.

Etter den nye arveloven kan avkortning i arv kun foretas dersom det settes som betingelse da ytelsen blir gitt til livsarvingen. Arvelaters senere bestemmelser om avkortning i arv av allerede utdelte ytelser er ikke tillat etter den nye arveloven.

En manglende mulighet for arvelater til å bestemme avkortning i arv av allerede utdelte ytelser, kan medføre en utilsiktet skjevhet i arv blant livsarvinger, som kan medføre konflikter innad i familien.  

Dersom du ønsker at ytelser gitt til en livsarving før den nye arveloven trer i kraft 1. januar 2021 skal medføre avkortning i arv, må avkortning i arv bestemmes senest 31. desember 2020, ellers blir muligheten for avkortning i arv avskåret. Dette bør gjøres ved skriftlig orientering til mottaker av ytelsen samt de øvrige livsarvingene.

Gaver fra uskiftet bo

Det er et absolutt forbud mot å gi bort fast eiendom fra et uskiftebo etter dagens arvelov.

Etter ny arvelov er skranken mot å gi bort fast eiendom fra uskiftebo fjernet, og er erstattet med en bestemmelse om at gjenlevende ektefelle ikke uten samtykke fra arvingene kan gi gaver som «står i misforhold til formuen i uskifteboet».

Det betyr at i uskifteboer med større formue kan fast eiendom gis bort forutsatt at eiendommens verdi ikke står i misforhold til uskifteboet for øvrig.

Hvor grensen for hvilke gaver som står i misforhold til formuen i uskifteboet går, beror på en konkret vurdering og drøftes ikke nærmere her.

De begrensninger som i dag gjelder for gjenlevendes rett til å disponere testamentarisk over eiendeler som førstavdøde særskilt har bragt inn i boet opprettholdes ikke i ny arvelov.

Overgangsregler

Den nye arveloven gjelder fra 1. januar 2021. Når det gjelder testamenter som er opprettet før 1. januar 2021, er utgangspunktet at loven på det tidspunktet testamentet ble opprettet, gjelder for testamentet.

Den nye arveloven har imidlertid overgangsregler, som blant annet medfører at testamenter opprettet før 1. januar 2021, i noen tilfeller vil være omfattet av den nye arvelovens regler om pliktdelsarv for livsarvinger.

Dersom dødsfallet skjer senere enn ett år etter at den nye arveloven trådte i kraft, gjelder den nye arvelovens regler om pliktdelsarv – også for testamenter opprettet under tidligere arvelovgivning. Skjer dødsfallet tidligere enn ett år etter at den nye arveloven har trådt i kraft, gjelder loven på det tidspunktet testamentet ble opprettet.

Dersom en arvelater for eksempel dør 1. februar 2022, og det foreligger et testament opprettet i 2018 som bestemmer at arven til en livsarving skal begrenses til kr 1 000 000,-, vil ikke hele testamentet anses ugyldig. Testamentet vil da etter all sannsynlighet forstås slik at livsarvingens arverett skal begrenses til det minste beløpet som er tillat etter gjeldende arvelovgivning, som etter den nye arveloven medføre at pliktdelsarven blir oppjustert til 15G.

Ulovlig trefelling – kostbar aktivitet

Det er mange grunner til at fastboende og hyttefolk planter trær. Trær har funksjon som skjerm mot så vel vind som innsyn. Dessuten opplever mange vegetasjon som et trivelig innslag. For den bakenforliggende nabo kan den opplevde situasjon være forskjellig ettersom han i utgangspunktet bygget hytte bak en etablert trerekke/skogholt, eller motsatt – at nye trær/busker vokser opp og tar den utsikten som var grunnlaget for at hus/hytten ble bygget nettopp på dette stedet.

For bakenforliggende nabo kan det være fristende å finne frem øks og motorsag. Før slike verktøy anvendes, kan det være fornuftig å spørre naboen om tillatelse til å foreta kapping/tynning av trær og busker. Dersom naboen nekter deg alle former for inngrep, kan forholdet bringes inn for retten med krav om at enkelttrær og busker fjernes. Går du frem som her skissert pådrar du deg ikke erstatningsansvar.

Det stiller seg annerledes dersom du uten tillatelse gjør inngrep i naboens trær og busker. Såkalt selvtekt. At slik selvtekt forekommer i stort omfang – uaktsomt eller forsettlig – er ikke overraskende. Mer overraskende er det at Høyesterett i løpet av 2015 behandlet ikke mindre enn to slike saker. Felles for disse sakene var at skadevolderen ble dømt til å betale et betydelig erstatningsbeløp. Jeg skal nedenfor beskrive saksforhold og rettens vurderinger ved erstatningsutmålingen.

Den første saken omhandlet person A som bygde seg en kostbar hytte på Sørlandet. Dessverre for vedkommende ble hytten bygget bak en – i forhold til sjøen – etablert fritidseiendom eid av en bedrifts hytteforening. På den etablerte fritidseiendommen var det etablert en rekke furutrær – nærmest et skogholt. Trærne som var mellom 40 og 90 år gamle, hadde en høyde på mellom 7 og 10 meter. For å skaffe seg utsikt felte A uten tillatelse 14 furutrær på naboens eiendom. I tillegg skar han av toppen på ytterligere 5 trær. På den måten skaffet han seg ønsket utsikt. Eieren av den skadelidte eiendommen opplevde økt innsyn, manglende skjerming mot vind, og ikke minst tap av trivsel.

Saken ble brakt inn for retten. Tingretten fastsatte erstatningen til kr. 800.000,-. Lagmannsretten reduserte erstatningen til kr. 600.000,-. Så vel ting – som lagmannsrett la ved utmålingen vekt på at A hadde opptrådt grovt uaktsomt. Skyldgraden preget klart størrelsen på erstatningsbeløpet. Det preget nok også erstatningsbeløpet at skadelidte fremla en takst over kostnaden med å etablere nye «voksne» trær. Samlet kostnad var ifølge taksten ca. kr 1,5 mill.

Høyesterett la for sin del til grunn at skyldgraden ikke skulle avgjøre erstatningens størrelse. Foreligger det først erstatningsgrunnlag, skal det betales full erstatning uavhengig av skyld. Dersom skyldgraden er lav, kan imidlertid erstatningsplikten lempes.

Erstatningskravet ble fremmet med hjemmel i skadeerstatningslovens § 4-1 som gjelder tingsskade og annen formueskade. Utgangspunktet er at skadelidte skal stilles som om skaden ikke har skjedd. Salgsverdien på naboens eiendom var ikke redusert på grunn av den ulovlige hogsten. Det var partene enige om. Det forelå imidlertid skade i form av redusert bruksnytelse pga mindre skjerming mot innsyn fra naboeiendommen, samt de negative estetiske og opplevelsesmessige konsekvensene av at et helt skogsområde var rasert.

Skadelidte ønsket gjenopprettende tiltak. Det var ikke tvilsomt at også utgifter til slike gjenopprettende tiltak er omfattet av begrepet «økonomisk tap». Det er allikevel klart at full gjenoppretting kan bli særdeles kostbart. Hvilke tiltak som kan kreves erstattet, blir derfor ifølge Høyesterett i stor grad et skjønnsspørsmål. I skjønnet legges det vekt på at skadelidte i rimelig utstrekning og etter evne plikter å begrense tapet/skaden jfr. § 5-1 nr. 2. Retten må derfor i det enkelte tilfelle foreta en konkret vurdering av hvilke gjenopprettingstiltak det er rimelig og fornuftig å iverksette.

Høyesterett var av den oppfatning at det i denne saken var rimelig å gi erstatning for reetablering av noen «voksne» trær. Reetablering av voksne trær vil som utgangspunkt bare unntaksvis kunne kreves dekket fullt ut. Foruten dekning av kostnader til større trær, var det nødvendig å etablere noe mindre vegetasjon for å gjenopprette noe av skogsfølelsen. Hytteforeningen måtte følgelig nøye seg med færre kostbare høye trær enn hva lagmannsretten hadde lagt til grunn. Høyesterett kom deretter til at erstatningen måtte settes til kr. 400.000,-.

Den andre saken ble behandlet av Høyesterett noe senere i 2015. Den saken omhandlet dugnad i et hyttefelt. To hytteeiere tok initiativet til og var sentrale i planleggingen av å fjerne en rekke trær i området. Deretter ble hugsten gjennomført i løpet av to helger. Også i den saken forelå det uaktsomhet, ved at dugnadsgjengen hugget ned 80 trær på festetomter tilhørende A og B. A og B var ikke kjent med hugsten, hadde ikke gitt tillatelse og deltok heller ikke i disse arbeidene. Spørsmålet for Høyesterett var om de to initiativtakerne kunne holdes ansvarlige for hele skaden, ved at de hadde opptrådt uaktsomt i forhold til kunnskap om tomtegrenser. På det spørsmålet svarte Høyesterett ja og holdt dem solidarisk ansvarlige. Høyesterett uttalte endog at «i slike tilfeller er det grunnlag for å lempe noe på de årsakskrav som ellers stilles». Høyesterett bekreftet lagmannsrettens erstatningsfastsettelse – kr. 292.833,-. Erstatningsbeløpet ble ansett å dekke «rimelige gjenoppretningstiltak».

Det ble ved erstatningsutmålingen henvist til begrunnelsen i den dommen som er beskrevet innledningsvis i denne artikkelen. 

Avliving av rovfugl og rovdyr – fengsel eller frigang?

Stavanger Aftenblad rapporterte for noe tid tilbake at en jeger på gåsejakt ved et vann på Jæren, var funnet skyldig i å ha skutt en vandrefalk. Mannen trodde seg usett, men ble på 600 meters avstand observert av representanter fra Statens naturoppsyn. Oppsynsfolket hadde gode kikkerter. Retten la til grunn at jegeren neppe hadde forvekslet den totalfredete vandrefalken – kjent som verdens raskeste skapning – med en gås. Jegeren ble fradømt retten til å drive jakt i tre år. Han fikk dessuten inndratt sitt våpen og må sone 25 dager i fengsel. Mange vil oppleve straffen som streng. Statens naturoppsyn uttalte at det er lett å slippe unna med slike forbrytelser, og «at det derfor er nødvendig med en dom som har en klar preventiv effekt». Mao. at dommen er nyttig av allmennpreventive grunner, på samme måten som man på 1800-tallet hengte hestetyver i Texas.

Avlivingen av en hund som angrep en saueflokk på Jæren i 2014, førte til storm på Facebook og minnestund med 500 sørgende. Ingen går i tog for en avlivet vandrefalk, eller eventuelle andre rovdyr som måtte bli avlivet. Men Økokrim bryr seg. Straffene for miljøkriminalitet er gjennomgående meget strenge, og ofte i strid med folks rettsoppfatning. Det oppleves som at dyr har bedre vern enn mennesker.

I henhold til Naturmangfoldslovens ( Nat.) § 15, er det ikke tillatt å avlive «naturlig viltlevende dyr» med mindre det er hjemlet i lov. Slik hjemmel finner man for jakt på bl.a. hjortedyr. De store rovdyrene som bjørn, ulv, gaupe samt hauk, falk mv. er imidlertid beskyttet av loven.

Saken om vandrefalken er en parallell til sak behandlet i Høyesterett i 2014. I den saken ble gjerningsmannen frifunnet. Saken omhandlet avlivingen av en rødlistet hønsehauk. Mens vandrefalken på Jæren ble skutt under ordinær jakt, ble hønsehauken skutt mens den angrep en av bondens høner.  Høna bar det velklingende navnet «Tiger». Bonden observerte hønsehauken sittende på høna og hakkende på denne. Han fant frem hagla, skjøt og avlivet hauken. Deretter kontaktet han umiddelbart politiet slik han etter loven er forpliktet til.

Spørsmålet for retten av om nødrettsbestemmelsen i Nat. § 17. 2 ledd kom til anvendelse. Nødverge-bestemmelsen gir rett til å avlive rovdyr i nærmere bestemte situasjoner.

Nat. § 17 annet ledd 1 punktum lyder som følger:

«Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. 

Nat. § 17 annet ledd 2 punktum lyder som følger:

Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt under direkte angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe».

Med «påkrevd» menes at du plikter å gjøre et skikkelig forsøk på å jage rovdyret, før du tar skritt til å skade/avlive dette.

Leseren kan merke seg at bestemmelsens første punkt gjelder fare for skade/angrep, og inneholder begrepet «påkrevd». Andre punktum som gjelder et pågående angrep har ikke noe krav om at avliving er «påkrevd». Det mente Økokrim var en forglemmelse av lovgiver og burde rettes opp av domstolen.

Bestemmelsen som i dag er inntatt i Nat. § 17, fant vi tidligere i viltlovens § 11. Det var meningen å videreføre innholdet i viltlovens § 11 i Nat § 17. Viltloven § 11 inneholdt i henhold til høyesteretts-praksis et «påkrevd-krav». Men dette kravet om «påkrevd» ble aldri inntatt i Nat § 17 annet ledd 2 punkt. Skulle retten likevel innfortolke «påkrevd» i denne bestemmelsen – til skade for skytteren?

Bonden ble i tingretten dømt til inndragning av våpen, fradømt retten til å drive jakt i 1 år samt en kraftig bot. Han ble frifunnet i lagmannsretten, og saken ble deretter behandlet i Høyesterett.

Etter å ha drøftet grunnlovens § 96 og den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 7 sammenholdt med tidligere høyesterettspraksis, konkluderte HR med at den ikke ville innfortolke et «påkrevd-krav» i lovbestemmelsen. HR uttalte følgende: «Er loven ved en glipp blitt annerledes enn forutsatt, må dette rettes opp ved en lovendring». Bonden hadde dermed ikke handlet i strid med loven da han berget «Tiger», og ble frifunnet.

Konsekvensene av dommen er store. Ifølge Økokrim er rettsoppfatningen etter dommen i HR slik at det i forhold til rovdyr/rovfugl ikke lenger er nødvendig å skremme før man forsvarer seg. Står bonden ovenfor et direkte angrep kan han forsvare sitt dyr/fugl ved å avlive angriperen uten først å trampe med foten, rope eller skyte i luften. Dette gjelder enten angriperen er en bjørn, ulv, gaupe, rovfugl eller annet individ i dyreverdenen på jakt etter et raskt måltid. Dommen i HR førte til at Nat. §17 2. ledd 2 punktum i juni 2020 ble supplert med et «påkrevd-krav».

Gåsejegeren på Jæren var åpenbart ikke i posisjon til å påberope seg Naturmangfoldslovens nødvergebestemmelse. Vi lever i skiftende tider, og bør ha respekt for eksistensen av utryddingstruet rovvilt. Det er en grunn til at eksempelvis hønsehauken ble totalfredet så tidlig som i 1971.

Hammervoll Pind medlem av internasjonalt nettverk – CPR Institute

Som medlem i CPR Institute har Hammervoll Pind tilgang til et internasjonalt nettverk av de beste advokatene i ulike land. Dette gjør oss i stand til å støtte norske bedrifter som opererer eller handler internasjonalt. Les mer om dette her.

Dagliglivets risiko – Fritidsaktiviteter – Hvilken skade/tap må du tåle fra andre uten erstatning?

Dagliglivets farepotensiale varierer sterkt mellom kontorarbeideren og bonden. Sistnevnte er i en aktiv hverdag omgitt av store dyr og maskiner, og/eller støv og ulike kjemiske stoffer. Folk flest er kjent med risikobildet i eget nærmiljø. Men hva skal du tåle fra andre som påfører deg skade? Når kan du kreve erstatning når skade og økonomisk tap oppstår?

Høyesterett fant i 2019 grunn til å behandle hele tre erstatningssaker, som langt på vei har en fellesnevner – dagliglivets risiko. Dommene gir uttrykk for dagens rettslige situasjon.

Den første dommen omhandler Anne som deltok i såkalt «spinningtime» på det lokale treningssenteret. Slike spinningtimer er organisert med en rekke fastmonterte sykler. Midt i sykkeløkten brakk setepinnen på spinningsykkelen. Setet kollapset og Anne gikk i gulvet. Hun ble påført varig skade som blant annet medførte at arbeidstiden ble redusert til 50%. Hun krevde erstatning av treningssenteret til dekning av sitt økonomiske tap. Treningssenteret ble frifunnet i Tingretten, men dømt i Lagmannsretten.

Erstatningskravet bygget på såkalt ulovfestet objektivt ansvar. Partene var enige om at det ikke var utvist forsett eller uaktsomhet fra senterets side. Anne mente imidlertid at det sykkelen representerte en ekstraordinær, typisk og stadig risiko for skade. Det var ikke Høyesterett (HR) enig i. Ulovfestet ansvar rammer ikke det HR betegner som «dagliglivets risiko». Det ble vist til at trening på senter kan utsette brukeren for skaderisiko av forskjellig art og styrke. Det ble videre vist til at faren for brudd i setebolten, basert på foreliggende statistikk, er tilnærmet null. Skadehyppigheten var således forsvinnende liten. HR viste til at trening og fritidsaktiviteter i alminnelighet kan medføre mindre eller moderate skader. Samt at også andre områder av dagliglivet byr på mange helt vanlige risikomomenter som både i art, omfang og hyppighet er større enn risikoen knyttet til bruk av spinningsyklene i denne saken. Vilkåret for objektivt ansvar var derfor ikke oppfulgt. Anne fikk ingen erstatning.

Den andre saken omhandlet et utdrikningslag på RIB-tur i Stavanger. Den kommende bruden Berit hadde over tid slitt med nakkeproblemer og en noe stiv rygg. Hun ble overrasket da venninnene under utdrikningslaget presenterte henne for en tur på fjorden i en åtte meter lang RIB med plass til 12 personer. Det er tale om en båt med oppblåste pongtonger langs sidene, og to store motorer i hekken.  Fartspotensiale på 60 knop.

Før turen orienterte båtføreren om ulike forhold, herunder at personer med ryggproblemer mv. burde sitte bakerst i båten. Berit opplyste ikke om sine problemer, og ble som æresgjest henvist til det fremste setet.

På en ellers rolig fjord valgte båtføreren å krysse den 1 meter høye hekkbølgen etter en lokal ferje. Kryssingen skjedde i relativt stor hastighet (30 knop). Ved slik kryssing løfter båten seg fra vannet før den igjen lander.  Under landingen ble Berit påført ryggskade og havnet på sykehus i flere dager. Berit fremmet erstatningskrav mot båtens forsikringsselskap. Etter runder i ting- og Lagmannsrett, havnet også den saken i Høyesterett (HR).

HR la til grunn at det gjelder et strengt aktsomhetskrav ved kommersiell opplevelsesturisme som i denne saken. Det ble vist til at det nettopp er fart og spenning som gjør at man deltar på RIB-turer. Det ble videre opplyst at rederiet praktiserte et godt sikkerhetssystem med detaljerte retningslinjer. Videre at disse retningslinjene var fulgt, at båtføreren hadde redegjort for skadepotensialet, samt at båtføreren var erfaren med 7-800 tilsvarende turer i området. Ingen regler var overtrådt, og kryssing av hekkbølgen kunne ikke anses som en ekstraordinær risiko sammenholdt med formålet med turen. På dette grunnlag frifant HR båtselskapet. Heller ikke Berit fikk erstatning.

Hva så med ferdsel i alpinbakke? Alpinbakker er erfaringsmessig kilde til en del skader, så vel i skitrekket som under nedfarten. Den siste dommen omhandler en alpinbakke som for anledningen var godt besøkt av danske skiturister. En 17,5 år gammel erfaren alpinist, kjørte ned alpinbakken i svært høy hastighet (mellom 60-90 km/t). På veien kjørte han utfor et heng. I det han kjørte utfor henget var det ikke mulig å se hva som befant seg på nedsiden. På grunn av høy hastighet over hengkanten, lettet alpinisten fra bakken, og kolliderte lenger nede med en 10 år gammel jente som ble alvorlig og varig skadet.

Høyesterett mente alpinistens opptreden objektivt sett fremsto som uforsvarlig, og klart var i brudd med en rekke regler for oppførsel i alpinanlegg. Herunder at du skal kjøre kontrollert og tilpasse kjøringen etter forholdene. Ut fra sin alder og sine personlige forutsetninger, kunne alpinisten også klandres for sin oppførsel i bakken. Hans oppførsel ble av retten ansett som så grov, at han foruten straffedom (betinget fengsel) også ble idømt erstatningsansvar for sin uforsvarlige skikjøring.

***

Dommene viser at du må akseptere ulike hendelser uten erstatning. Men det går en grense. Også i alpinanlegg der man i alminnelighet er eksponert for mange typer uhell og skader.

Ny lov om vern av forretningshemmeligheter

Ny lov om forretningshemmeligheter ble sanksjonert i statsråd 27. mars. Med denne loven gjennomfører Norge EUs forretningshemmelighetsdirektiv. Vernet reguleres per i dag først og fremst i markedsføringsloven og straffeloven.

Med den nye loven ønsker lovgiver å samle regelverket ett sted, samtidig som man klargjør vernets innhold og rekkevidde. Loven definerer hva som utgjør en forretningshemmelighet og det er utførlig beskrevet hvilken type handlinger som vil være inngrep i strid med loven. Gjeldende rett videreføres langt på vei, men man ser også at vernet styrkes på enkelte punkter. Blant annet inneholder loven detaljerte håndhevingsregler som i forhold til dagens situasjon gir flere virkemidler overfor en tredjepart som gjør inngrep i en bedrifts forretningshemmeligheter.

Det er viktig å merke seg at vern etter den nye loven forutsetter at bedriften har truffet «rimelige tiltak» for å hemmeligholde opplysningene. Hva som anses rimelig vil bygge på en konkret risikovurdering blant annet ut ifra virksomhetens art og omfang. Typiske tiltak vil rette seg mot ansatte og oppdragstakere, for eksempel ved at det avtalefestes taushetsplikt og konfidensialitet eller innføres fysiske eller tekniske tilgangsbegrensninger.

Loven trer i kraft 1. januar 2021 (oppdatert desember 2020). Lovteksten finner du her.

Vil din bedrift ha rett på regjeringens «kontantstøtte»?

Ordningen er bygget opp på egenrapportering av omsetningsfall. Selve rapporteringen/søknaden håndteres gjennom altinn.no, og er varslet å åpne 17. april. Ordningen gjelder alle næringer, med unntak av:

  • private barnehager
  • finansnæringen
  • olje- og gassutvinning
  • flyselskap under egen støtteordning
  • utenriks sjøfart som er varetransport
  • produksjon, overføring og distribusjon av elektrisitet og vannforsyning
  • foretak uten ansatte (enkeltmannsforetak der virksomheten er innehavers hovedinntektskilde inngår i ordningen)
  • foretak som er under konkursbehandling eller er begjært konkurs
  • foretak uten aktivitet

Hvordan forstå beregningen – hvor mye kan bedriften forvente å få i støtte?

Ingen bedrifter får dekket alle faste utgifter, men kontantstøtten» regnes ut fra en formel der bedriftene som er stengt av staten får mest – inntil 90 prosent. Formelen er enkel:

(Omsetningsfall i prosent) X (Faste kostnader minus egenandel) X (Justeringsfaktor).

Eks. Omsetning i månedene mars, april og mai måles opp mot omsetning for tilsvarende måned i fjor. Hvis ikke det foreligger omsetningstall fra samme måned i fjor benyttes snittet fra januar og februar i år. Ved fall på 20% i mars og 30% i april og mai så vil man kunne ha rett til dekning.

Kostnadene det kompenseres for:

  • leie av lokale
  • lys og varme
  • renovasjon
  • vann og avløp
  • leie av maskiner og inventar
  • rådgivningstjenester som regnskap
  • forsikring og avgifter på transportmidler
  • kontingenter og forsikringspremier

Det er definert enn egenandel på kr 10.000 per måned, samt en nedre terskel for utbetaling på kr 5.000 per måned. Det er også satt et tak for utbetaling per bedrift på kr 30 millioner pr måned.

I beregningen er det fastsatt en justeringsfaktor på 0,9 for bedrifter som er pålagt stengt av staten, mens resten av bedriftene skal benytte en justeringsfaktor på 0,8.

Vi bistår deg gjerne i prosessen.

Nedsettelse av husleie som følge av at myndighetene med hjemmel i lov har fastsatt innskrenkinger i bruken av lokalet

I artikkelen blir treningssenterkjeden SATS trukket frem som et eksempel. Kjeden er i medhold av covid-19-forskriften blitt pålagt å stenge alle sine treningssentre inntil videre. De fire advokatene som er intervjuet, fremstår som samstemte i at leietakere som i en slik situasjon krever leienedsettelse sannsynligvis vil tape en rettslig tvist med huseier om dette «med mindre det er noe helt spesielt i disse leiekontraktene som ikke vanlige leiekontrakter inneholder». Vi mener det rettslig sett er grunnlag for å nyansere dette synspunktet betraktelig.

Helse- og omsorgsdepartementet har i covid-19-forskriften fastsatt at nærmere angitte virksomheter «skal holde stengt» fra og med den 12. mars 2020. Dette omfatter på landsbasis tusenvis av små og store bedrifter. Andre bestemmelser i forskriften pålegger visse virksomheter større eller mindre innskrenkinger i den vanlige, daglige drift. For eksempel skal visse helsefaglige virksomheter (bl.a. fysioterapeuter) som hovedregel «sørge for at pasientbehandling skjer med to meters avstand mellom behandler og pasient», noe som til vanlig vil ha samme effekt som et påbud om stengning. I tillegg til de forbud og påbud som er nedfelt i den landsomfattende covid-19-forskriften, har mange kommuner gitt lokale forskrifter som inneholder ytterligere innskrenkinger. I de lokale forskriftene som vi har sett gjennom, er bruk av hjemmekontor nærmest blitt obligatorisk, og adgangen til å holde møter på arbeidsplassene er tilsvarende sterkt begrenset. Det finnes således en rik flora av lokale forbud og påbud, med det til felles at de i større eller mindre grad innskrenker muligheten for rasjonell drift.

Det sentrale spørsmål er om de leietakere som direkte rammes av de myndighetsbestemte brukshindringene omtalt foran kan kreve husleien satt ned så lenge hindringene varer. Svaret er i utgangspunktet ja. Lovbestemte brukshindringer som inntrer i leietiden – også forbud og påbud som kommer helt uventet på partene, og som er gitt for å ivareta folkehelsen – regnes etter husleieloven som kontraktsbrudd («mislighold») fra utleierens side. Av husleieloven § 5-7 tredje ledd fremgår det at leieren kan gjøre gjeldende alle lovens kontraktsbruddsanksjoner, herunder leienedsettelse, dersom «bestemmelser i lovgivningen eller offentlig vedtak i medhold av lov er til hinder for den avtalte bruk». I departementets lovproposisjon forklares innholdet i denne regel slik:

«Hindres leierens kontraktsmessige bruk av bestemmelser i lov eller offentlig vedtak i medhold av lov, jf. utkastet § 2-17, gjelder det samme. Slike bestemmelser eller vedtak vil representere mislighold fra utleiers side, både når den kontraktsmessige bruk hindres helt og holdent, og når leieren må legge visse bånd på sin bruk av det leide».

Det er grunn til å nevne at bestemmelsen i husleieloven 1999 § 5-7 tredje ledd – som unektelig legger en tung bør på utleieren – ikke inneholder noe nytt sammenliknet med den gamle husleieloven fra 1939. I en dom fra 2005 (Kampen Grafiske) slår Høyesterett fast, under henvisning til den gamle lovens § 17, at «slike hindringer hadde utleieren risikoen for».

Bestemmelsen i § 5-7 tredje ledd kan fravikes i avtale. Om partene faktisk har avtalt en annen ordning enn den lovbestemte, må avgjøres ved en tolking av den enkelte leieavtale. På bakgrunn av husleielovens formål og karakter av vernelov er det rimelig å tro at partene må uttrykke seg ganske klart dersom risikoen for slike lovbestemte brukshindringer som vi her taler om skal flyttes over på leieren. Om dette heter det i departementets lovproposisjon: 

«Utgangspunktet må være at det kreves klare holdepunkter dersom en annen løsning enn den lovbestemte skal legges til grunn, men det kan naturligvis ikke kreves at eventuelle avvik er utformet skriftlig. Partenes felles forutsetninger om at en annen løsning enn lovens skal gjelde, vil utvilsomt være tilstrekkelig.”

Ved at det kreves «klare holdepunkter dersom en annen løsning enn den lovbestemte skal legges til grunn», kan vi slå fast at de fleste utleiere – basert på de standardkontraktene vi har gått gjennom – har lite håp om å slippe unna leiersidens krav om nedslag i husleien, i alle fall i de tilfeller der virksomheten har måttet stenge eller innskrenke vesentlig som direkte følge av myndighetspålegg, eksempelvis treningssentre, frisørsalonger, kiropraktorer m.fl.

Så godt som alle husleieavtaler mellom profesjonelle parter inneholder en oppsamlingsbestemmelse der det står at «Følgende bestemmelser i husleieloven gjelder ikke: §§ 2-15, 3-5 o s v.». Vi har ikke sett noen vanlig brukt standardavtale der det står at husleieloven § 5-7 tredje ledd ikke skal gjelde. Utleiersiden har altså – tilsynelatende gjennomgående – unnlatt å benytte muligheten til å ta med § 5-7 tredje ledd i oppregningen av paragrafer som ikke skal gjelde. I bunn og grunn er det nokså pussig at man i standardkontraktene ikke har benyttet muligheten til å balansere denne risikoen. Den gang husleieloven ble laget, fremkom det jo kritikk mot forslaget til lov, ved at det ble pekt på at regelen i tredje ledd kan føre til lite rimelige resultater (sett fra utleiersiden).

Hvis utleier har unnlatt å slå en strek over husleieloven § 5-7 tredje ledd, kan det likevel tenkes avtalt at leieren skal betale full leie selv om den avtalte bruk hindres av lov-bestemmelser. De vanlige brukte standardkontraktene her i landet inneholder imidlertid ikke noen slik klausul. Vi har bare funnet et mulig unntak, nemlig den standard som er inntatt i Gyldendals Rettsdata, der det som et alternativ er angitt en mulighet til å skyve risikoen over på leier. Standardkontraktene ellers begrenser seg stort sett til å regulere risikoen for offentlige vedtak som går ut på (eller som innebærer) at det må utføres endringsarbeider i lokalet; som eksempel kan nevnes tilfelle der arbeidstilsynet krever at det settes opp et rekkverk i trappen eller sivilforsvaret krever at det bygges et tilfluktsrom.

Offentlige vedtak som forbyr bruk eller som innebærer begrensninger i bruksutøvelsen, faller stort sett utenfor disse kontraktklausulene. Klausulene sier intet om leierens plikt til å betale husleie til utleieren.

Som eksempel på en slik klausul kan nevnes standardavtalen utarbeidet av Huseiernes Landsforbund m fl (5. utgave 2016) punkt 10 (3) der det står at «Leietaker skal oppfylle og bekoste alle nye offentligrettslige (bygningstekniske og andre) krav til Leieobjektet som oppstår i Leie-perioden, herunder krav til universell utforming og krav fra arbeidstilsyn, helsemyndigheter, sivilforsvar, industrivern, brannvern eller annen offentlig myndighet». Det skal kanskje godt gjøres å overbevise en domstol om at denne klausulen pålegger for eksempel et treningssenter å betale full husleie i den perioden sentrene er påbudt stengt. Når det gjelder de virksomheter som ikke positivt er pålagt å stenge eller innskrenke driften, men som mer eller mindre frivillig likevel har gjort dette som følge av helsemyndighetenes ulike krav og anbefalinger, er den rettslige situasjon betraktelig mer sammensatt. En slik drøftelse faller utenfor det plassen her tillater.