Hammervoll Pind medlem av internasjonalt nettverk – CPR Institute

Som medlem i CPR Institute har Hammervoll Pind tilgang til et internasjonalt nettverk av de beste advokatene i ulike land. Dette gjør oss i stand til å støtte norske bedrifter som opererer eller handler internasjonalt. Les mer om dette her.

Ny Rekonstruksjonslov – Bedre forutsetninger i vanskelige tider

Den nye loven er midlertidig og erstatter Konkurslovens del 1 frem til 1. januar 2022.

Siktemålet med de nye reglene er å hindre konkurs i virksomheter som kan være lønnsomme hvis de restruktureres på en fornuftig måte.

Begrepsmessig erstattes gjeldsforhandling med rekonstruksjon – for å tydeliggjøre at hele selskapets virksomhet må rekonstrueres for å lykkes, og at ettergivelse av gjeld alene ikke vil være tilstrekkelig.

Åpning av rekonstruksjonsforhandling

Vilkåret for at en skyldner skal få åpnet rekonstruksjon er at skyldneren «har eller i overskuelig fremtid vil få alvorlige økonomiske problemer». Det vil med andre ord ikke lenger være et krav om at skyldneren allerede er betalingsudyktig. Formålet med endringen er at en rekonstruksjon kan komme i gang på et tidligere tidspunkt og dermed ha større mulighet for å lykkes.

Det er videre åpnet for at også en kreditor kan begjære rekonstruksjon, her er imidlertid vilkåret at det sannsynliggjøres at skyldneren er betalingsudyktig. Hvorvidt det er sannsynlig at kreditorer i særlig utstrekning vil benytte denne muligheten gjenstår å se.

Det er i den nye loven listet opp en rekke opplysninger som må fremlegges for retten sammen med en begjæring om rekonstruksjon. Dette omfatter blant annet en redegjørelse for de økonomiske problemene, hvordan rekonstruksjonen skal gjennomføres, en skisse til hvordan gjelden tenkes ordnet, hvordan virksomheten under prosessen skal finansieres, samt en oversikt over skyldnerens eiendeler og gjeld. Dersom det åpnes rekonstruksjonsforhandling, skal retten samtidig oppnevne en «rekonstruktør» og et kreditorutvalg som skal bistå skyldneren under forhandlingen om rekonstruksjon i samsvar med denne loven, og skal samtidig ivareta fordringshavernes felles interesser.

Rekonstruktøren skal være en advokat med erfaring fra insolvensbehandling.

Rekonstruksjonsforslaget og hva som kreves for aksept

En rekonstruksjon kan skje gjennom en frivillig løsning eller gjennom en tvangsakkord og kan gå ut på:

  • Betalingsutsettelse
  • Prosentvis reduksjon av gjeld
  • Konvertering (omgjøring) av gjeld til egenkapital
  • Overdragelse av hele eller deler av virksomheten til ny eier uten at skyldnerens virksomhet blir likvidert
  • Overdragelse og avvikling av hele eller deler av skyldnerens virksomhet og eiendeler mot at skyldneren blir frigjort for den delen av gjelden som ikke dekkes ved likvidasjonen
  • En kombinasjon av punktene over, og for frivillige rekonstruksjoner eventuelle andre tiltak

For frivillig rekonstruksjon er reglene i det alt vesentligste sammenfallende med den tidligere ordningen for frivillig gjeldsforhandling, men med en mulighet for konvertering av gjeld til egenkapital. Kravet til likebehandling av kreditorene er ikke videreført.

En frivillig eller tvungen løsning som omfatter omgjøring av gjeld til egenkapital (gjeldskonvertering) forutsetter en beslutning fra selskapets generalforsamling. Den nye loven har i § 35 en særregel der det i slike tilfeller kun stilles krav til simpelt flertall i Selskapets generalforsamling i motsetning til kravet om 2/3 dels flertall som følger av aksjelovens regler.

En frivillig rekonstruksjon forutsetter tilslutning fra alle berørte kreditorer, men med en noe forenklet prosedyre for vedtakelse i forhold til den tidligere loven.

For rekonstruksjon med tvangsakkord stilles det, i motsetning til i den tidligere loven, ingen fastsatt nedre grense for hva akkorden kan gå ut på hva angår dekningsgrad.

I den nye loven er det tilstrekkelig med en tilslutning fra kreditorer som representerer minst 50 % av det samlede beløp som har stemmerett.

Endringene i kravene for å få gjennomført en tvungen løsning innebærer en forenkling av reglene og gjør at det vil være vesentlig enklere å få gjennomslag for en løsning så lenge resultatet for kreditorene er bedre enn hva som ville vært tilfellet om selskapet gikk konkurs.

Finansiering av rekonstruksjonsprosessen og skyldnerens virksomhet under prosessen

Kravene til finansiering av selve rekonstruksjonsprosessen er i utgangspunktet sammenfallende med de kravene som fulgte av den tidligere loven. Retten kan, og vil nok, kreve at den som begjærer rekonstruksjon enten innbetaler eller stiller sikkerhet for et «passende» forskudd til dekning av disse omkostningene. I skrivende stund vet vi ikke hvilke beløp domstolene vil kreve. (Forarbeidene til den nye loven antyder et minimum på NOK 300 000,-.)

Nytt i loven er at det åpnes for at det kan tas opp pantesikret lån for finansiering av drift av virksomheten i forhandlingsperioden og til rekonstruksjonsforhandlingen. Lån til dette kan sikres med pant i driftstilbehør, varelager og utestående fordringer. Et slikt lån vil da ha prioritet foran allerede etablerte panteretter, og omtales gjerne som «superprioritet».

Muligheten for superprioritet i driftstilbehør, varelager og kundefordringer vil kunne redusere de allerede eksisterende panthavernes sikkerhet. Her er det i den nye loven ikke satt noen beløps- eller verdimessig begrensning i størrelsen. Eksisterende panthavere ivaretas ved at rekonstruksjonsutvalget må samtykke til slik pantsettelse og at retten etter begjæring fra berørte panthavere kan omgjøre utvalgets samtykke.

Særregler for små foretak

Det er i den nye loven, § 61(2) lagt opp til at det kan gis forskrift om særlige regler for små foretak. Dette er ment å forenkle en rekonstruksjonsprosess, og derigjennom fortrinnsvis kostnadene ved dette, for slike foretak. Det foreligger pt. ingen utkast til slik forskrift.

Hva som vil være grenseverdien for «små» foretak er derfor foreløpig ikke klart, men det er på bakgrunn av uttalelser i forarbeidene til den nye loven grunn til å tro at terskelverdien her vil ligge lavere enn det som i dag følger av definisjonen på små selskaper i regnskapsloven § 1-6. (Dagens definisjon av «små foretak» er at virksomheten ikke overstiger grensene for to av følgende tre vilkår: i) salgsinntekt på MNOK 70, ii) balansesum på MNOK 35 og iii) 50 årsverk.)

Hvorvidt slike forenklinger vil gjøre rekonstruksjon til et reelt alternativ for de mange små foretak som er særlig hardt rammet av dagens situasjon gjenstår å se.

Avkall på fortrinnsrett for skatte- og avgiftskrav etter dekningsloven § 9-4

Utgangspunktet i rekonstruksjonsloven er at krav som har prioritet etter dekningsloven § 9-3 og 9-4 skal få full dekning. Dette omfatter først og fremst lønns- og feriepengekrav, samt nyere skatte- og avgiftskrav. 

Lovendringen omfatter imidlertid et nytt fjerde ledd i dekningsloven § 9-4 som åpner for at det ved forskrift kan gjøres midlertidig unntak for fortrinnsretten for nyere skatte- og avgiftskrav ved rekonstruksjon. Med virkning fra 11. mai 2020 er det gitt en slik forskrift som tilsidesetter prioriteten som slike skatte- og avgiftskrav har, med unntak av krav som knytter seg til ansvar for skattetrekk etter dekningsloven § 9-4, første ledd nr 2.

Den nye forskriften innebærer at også nyere skatte- og avgiftskrav vil være omfattet av en rekonstruksjon, noe som vil kunne ha stor praktisk betydning, særlig for små selskaper. De kravene som mister sin prioritet ved rekonstruksjon vil i første rekke gjelde krav på inntekts/formuesskatt, merverdiavgift og arbeidsgiveravgift.

Vår kompetanse på rekonstruksjon

Advokatfirmaet Hammervoll Pind AS har et av Norges største og sterkeste juridiske fagmiljøer innenfor fagområdene insolvens, rekonstruksjon og konkurs. Vi har lang erfaring med restruktureringsprosesser og bobehandling, i alt fra komplekse selskapsstrukturer til enkle virksomhetsforhold.

Advokatfirmaet har fem advokater som har tillit som bostyrere for tingrettene i Stavanger, Jæren og Bergen samt et eget team av advokater og medarbeidere med lang erfaring innenfor fagfeltet. Våre advokater har styrt en rekke større konkursbo i Norge, og har  erfaring med gjennomføring av frivillige ordninger og tvangsakkord. Teamet vårt arbeider sømløst uavhengig av geografisk plassering, noe som gjør oss stand til å håndtere de mer komplekse sakene.

Oppdatert 12. mai 2020.

Nedsettelse av husleie som følge av at myndighetene med hjemmel i lov har fastsatt innskrenkinger i bruken av lokalet

I artikkelen blir treningssenterkjeden SATS trukket frem som et eksempel. Kjeden er i medhold av covid-19-forskriften blitt pålagt å stenge alle sine treningssentre inntil videre. De fire advokatene som er intervjuet, fremstår som samstemte i at leietakere som i en slik situasjon krever leienedsettelse sannsynligvis vil tape en rettslig tvist med huseier om dette «med mindre det er noe helt spesielt i disse leiekontraktene som ikke vanlige leiekontrakter inneholder». Vi mener det rettslig sett er grunnlag for å nyansere dette synspunktet betraktelig.

Helse- og omsorgsdepartementet har i covid-19-forskriften fastsatt at nærmere angitte virksomheter «skal holde stengt» fra og med den 12. mars 2020. Dette omfatter på landsbasis tusenvis av små og store bedrifter. Andre bestemmelser i forskriften pålegger visse virksomheter større eller mindre innskrenkinger i den vanlige, daglige drift. For eksempel skal visse helsefaglige virksomheter (bl.a. fysioterapeuter) som hovedregel «sørge for at pasientbehandling skjer med to meters avstand mellom behandler og pasient», noe som til vanlig vil ha samme effekt som et påbud om stengning. I tillegg til de forbud og påbud som er nedfelt i den landsomfattende covid-19-forskriften, har mange kommuner gitt lokale forskrifter som inneholder ytterligere innskrenkinger. I de lokale forskriftene som vi har sett gjennom, er bruk av hjemmekontor nærmest blitt obligatorisk, og adgangen til å holde møter på arbeidsplassene er tilsvarende sterkt begrenset. Det finnes således en rik flora av lokale forbud og påbud, med det til felles at de i større eller mindre grad innskrenker muligheten for rasjonell drift.

Det sentrale spørsmål er om de leietakere som direkte rammes av de myndighetsbestemte brukshindringene omtalt foran kan kreve husleien satt ned så lenge hindringene varer. Svaret er i utgangspunktet ja. Lovbestemte brukshindringer som inntrer i leietiden – også forbud og påbud som kommer helt uventet på partene, og som er gitt for å ivareta folkehelsen – regnes etter husleieloven som kontraktsbrudd («mislighold») fra utleierens side. Av husleieloven § 5-7 tredje ledd fremgår det at leieren kan gjøre gjeldende alle lovens kontraktsbruddsanksjoner, herunder leienedsettelse, dersom «bestemmelser i lovgivningen eller offentlig vedtak i medhold av lov er til hinder for den avtalte bruk». I departementets lovproposisjon forklares innholdet i denne regel slik:

«Hindres leierens kontraktsmessige bruk av bestemmelser i lov eller offentlig vedtak i medhold av lov, jf. utkastet § 2-17, gjelder det samme. Slike bestemmelser eller vedtak vil representere mislighold fra utleiers side, både når den kontraktsmessige bruk hindres helt og holdent, og når leieren må legge visse bånd på sin bruk av det leide».

Det er grunn til å nevne at bestemmelsen i husleieloven 1999 § 5-7 tredje ledd – som unektelig legger en tung bør på utleieren – ikke inneholder noe nytt sammenliknet med den gamle husleieloven fra 1939. I en dom fra 2005 (Kampen Grafiske) slår Høyesterett fast, under henvisning til den gamle lovens § 17, at «slike hindringer hadde utleieren risikoen for».

Bestemmelsen i § 5-7 tredje ledd kan fravikes i avtale. Om partene faktisk har avtalt en annen ordning enn den lovbestemte, må avgjøres ved en tolking av den enkelte leieavtale. På bakgrunn av husleielovens formål og karakter av vernelov er det rimelig å tro at partene må uttrykke seg ganske klart dersom risikoen for slike lovbestemte brukshindringer som vi her taler om skal flyttes over på leieren. Om dette heter det i departementets lovproposisjon: 

«Utgangspunktet må være at det kreves klare holdepunkter dersom en annen løsning enn den lovbestemte skal legges til grunn, men det kan naturligvis ikke kreves at eventuelle avvik er utformet skriftlig. Partenes felles forutsetninger om at en annen løsning enn lovens skal gjelde, vil utvilsomt være tilstrekkelig.”

Ved at det kreves «klare holdepunkter dersom en annen løsning enn den lovbestemte skal legges til grunn», kan vi slå fast at de fleste utleiere – basert på de standardkontraktene vi har gått gjennom – har lite håp om å slippe unna leiersidens krav om nedslag i husleien, i alle fall i de tilfeller der virksomheten har måttet stenge eller innskrenke vesentlig som direkte følge av myndighetspålegg, eksempelvis treningssentre, frisørsalonger, kiropraktorer m.fl.

Så godt som alle husleieavtaler mellom profesjonelle parter inneholder en oppsamlingsbestemmelse der det står at «Følgende bestemmelser i husleieloven gjelder ikke: §§ 2-15, 3-5 o s v.». Vi har ikke sett noen vanlig brukt standardavtale der det står at husleieloven § 5-7 tredje ledd ikke skal gjelde. Utleiersiden har altså – tilsynelatende gjennomgående – unnlatt å benytte muligheten til å ta med § 5-7 tredje ledd i oppregningen av paragrafer som ikke skal gjelde. I bunn og grunn er det nokså pussig at man i standardkontraktene ikke har benyttet muligheten til å balansere denne risikoen. Den gang husleieloven ble laget, fremkom det jo kritikk mot forslaget til lov, ved at det ble pekt på at regelen i tredje ledd kan føre til lite rimelige resultater (sett fra utleiersiden).

Hvis utleier har unnlatt å slå en strek over husleieloven § 5-7 tredje ledd, kan det likevel tenkes avtalt at leieren skal betale full leie selv om den avtalte bruk hindres av lov-bestemmelser. De vanlige brukte standardkontraktene her i landet inneholder imidlertid ikke noen slik klausul. Vi har bare funnet et mulig unntak, nemlig den standard som er inntatt i Gyldendals Rettsdata, der det som et alternativ er angitt en mulighet til å skyve risikoen over på leier. Standardkontraktene ellers begrenser seg stort sett til å regulere risikoen for offentlige vedtak som går ut på (eller som innebærer) at det må utføres endringsarbeider i lokalet; som eksempel kan nevnes tilfelle der arbeidstilsynet krever at det settes opp et rekkverk i trappen eller sivilforsvaret krever at det bygges et tilfluktsrom.

Offentlige vedtak som forbyr bruk eller som innebærer begrensninger i bruksutøvelsen, faller stort sett utenfor disse kontraktklausulene. Klausulene sier intet om leierens plikt til å betale husleie til utleieren.

Som eksempel på en slik klausul kan nevnes standardavtalen utarbeidet av Huseiernes Landsforbund m fl (5. utgave 2016) punkt 10 (3) der det står at «Leietaker skal oppfylle og bekoste alle nye offentligrettslige (bygningstekniske og andre) krav til Leieobjektet som oppstår i Leie-perioden, herunder krav til universell utforming og krav fra arbeidstilsyn, helsemyndigheter, sivilforsvar, industrivern, brannvern eller annen offentlig myndighet». Det skal kanskje godt gjøres å overbevise en domstol om at denne klausulen pålegger for eksempel et treningssenter å betale full husleie i den perioden sentrene er påbudt stengt. Når det gjelder de virksomheter som ikke positivt er pålagt å stenge eller innskrenke driften, men som mer eller mindre frivillig likevel har gjort dette som følge av helsemyndighetenes ulike krav og anbefalinger, er den rettslige situasjon betraktelig mer sammensatt. En slik drøftelse faller utenfor det plassen her tillater.

HP KOMMUNISERER

Covid-19 – hva betyr det for deg og din bedrift?

Så lenge det er liv, er det HP…!

Samfunnets vidtgående tiltak for å begrense spredningen av koronaviruset (Covid-19) vil medføre store økonomisk konsekvenser både for bedrifter og enkeltpersoner i Norge.

Med de rette grep vil det være mulig for bedrifter å begrense effektene av myndighetenes tiltak, slik at fortsatt drift blir sikret og at store verdier ikke forvitrer. Det forutsetter en bevisst og aktiv holdning fra virksomhetenes ledelse.

Ut fra de signaler som er kommet fra sentrale myndigheter, vil det komme tiltakspakker og betydelige statlige økonomiske incentiver for å begrense de økonomiske skadevirkningene for næringslivet, eksempelvis gjennom lemping av skatteregler, utsettelse av betalingskrav, reduksjon av arbeidsgiverperioden ved permitteringer, statsstøtte mv. Situasjonen vil likevel bli svært tøff for mange, med driftsstans, permitteringer, betalingsmislighold, likviditetsskvis mv. til følge.

Vi gir her en kortfattet oversikt over noen tiltak den enkelte virksomhet vil kunne ha til rådighet for å lempe på konsekvensene og hindre konkurs. Det er viktig å understreke at bedriftenes handlingsrom vil kunne være begrenset av lover, forskrifter og ulike avtaler. Vi anbefaler derfor at bedriftene søker rettslig bistand i denne prosessen.

Arbeidsrettslig

  • Permitteringer, oppsigelser og (midlertidig) endring i arbeidstiden
  • Endring av stillingsinstrukser for enkeltansatte eller grupper av ansatte
  • Lønnsnedsettelse – bortfall av tilleggsgoder

Kontrakter

  • Det er vesentlig å få oversikt over virksomhetens leieavtaler, finansiering-/kredittavtaler, kjøps- og salgsavtaler, samt vurdere reforhandling av vilkårene i løpende kommersielle kontrakter
  • Vurdering av om vilkårene for såkalt Force Majeure er til stede, altså om det er grunnlag for endring av oppfyllelsesvilkårene som følge av de ekstraordinære forholdene som foreligger
  • Avvikling av løpende kontraktsforhold, herunder undersøke avbestillings- og utsettelsesadgang for allerede foretatte bestillinger og pågående prosjekter

Restrukturering – insolvens/konkurs

  • Kortsiktig fokus på sikring av tilstrekkelig likviditet og å unngå mislighold. Vurdering av finansiering-/kredittavtaler. Reforhandling av lånevilkår.
  • Fremforhandling av såkalte «stand still»-avtaler som ledd i restrukturering av virksomheten. (Avtaler hvoretter kreditorer forplikter seg til ikke å kreve oppfyllelse/betaling eller inndrive krav for en nærmere avtalt periode mens virksomheten er i gjeldsforhandlinger
  • Søke private eller offentlige gjeldsforhandlinger

Regjeringen har kommet med en krisepakke (fase 1)

Inntatt i to proposisjoner som skal vedtas av Stortinget.

Kort oppsummert innebærer det følgende

  • Diverse tiltak i helsesektor for å sikre bemanning, tilgang til medikasjon, etc. Endring av pensjonslovene slik at pensjonert helsevesen kan jobbe
  • Reduksjon fra 15 til 2 dager med lønnsplikt for arbeidsgivere ved permittering
  • Oppheve ventedagene før dagpengeutbetalingene starter for de som permitteres
  • Redusere kravet til arbeidstidsreduksjon fra 50 pst. til 40 pst. for rett til dagpenger under permittering
  • Endring i skattereglene slik at bedrifter som går med underskudd i 2020, kan tilbakeføre underskuddet mot beskattet overskudd fra tidligere år
  • Endring i skattereglene slik at eiere av bedrifter som går med underskudd i 2020, skal kunne få utsettelse av betaling av formuesskatt
  • Midlertidig oppheving av flypassasjeravgiften
  • Midlertidig oppheving av samtlige lufthavnavgifter
  • Forsterket støtte til kompetanseheving og bedriftsintern opplæring
  • Økt bevilgning av skjønnsmidler til kommuner som har hatt større merutgifter i forbindelse med virusutbruddet

Vi er rigget for situasjonen og har egne team med erfaring og spesialkompetanse innenfor blant annet kontraktsrett, insolvens/restrukturering og arbeidsrett som straks vil kunne bistå dere i dagens situasjon.

Nyttige lenker

Alle kan vi bidra til å stoppe spredningen – takk for at du bidrar!

Dom fra Høyesterett: Har et konkursbo utvidet vern mot foreldelse av tilbakeføringskrav etter aksjeloven § 3-8, jf. § 3-7?

Dersom en slik ugyldig avtale er inngått, kan selskapet – eller selskapets konkursbo – kreve at mottakeren skal tilbakeføre det som er mottatt.

Den som på selskapets vegne har medvirket til oppfyllelse, er etter § 3-7 annet ledd på skyldgrunnlag (culpa) ansvarlig for at tilbakeføringen finner sted. Tilbakeføringsregelen for medvirkeren er den samme som ved ulovlig utdeling fra selskapet.

Høyesterett har i en dom avsagt 6.juni 2019 (2019 (Marine Subsea AS – HR-2019-1073-A) tatt stilling til spørsmålet om et konkursbo kan gjøre gjeldene krav mot daglig leder etter disse bestemmelsene i en situasjon der kravene (med ett unntak) ved konkursåpningen allerede var foreldet på selskapets hånd.

Konkursboet – som representant for kreditorfellesskapets interesser, argumenterte med at bestemmelsene i asl. § 3-8 er gitt til beskyttelse av selskapskapitalen til vern for selskapets kreditorer. De argumentere også at disse interessene ikke hadde kunnet bli tilfredsstillende ivaretatt av selskapets styrende organer som følge av interessefellesskap mellom de som var mottakere etter de ugyldige avtalene og selskapets hovedaksjonærer og tillitsvalgte. («Bukken og havresekken.»)

I en slik situasjon mente konkursboet at det var rettslig grunnlag for boet å gjøre kravene gjeldende som selvstendige krav. Boet henviste til Høyesteretts dom i den såkalte Sedal-saken (Rt. 2007:220), der revisor ved erklæring til Foretaksregisteret uriktig hadde bekreftet at aksjekapitalen var innbetalt til selskapet (Kristiansand Dataopplæring AS). Høyesterett holdt revisor ansvarlig for den manglende innbetalingen, selv om selskapets krav var foreldet på det tidspunkt konkursboet til Kristiansand Dataopplæring AS gjorde kravet gjeldende.

Selv om Høyesterett i saken Marine Subsea AS uttalte at «[i] visse situasjoner kan formålet med et kravgrunnlag og reelle hensyn likevel tilsi at konkursboet gis et selvstendig krav», kom man imidlertid enstemmig til at det ikke var grunnlag for å anse boets krav som selvstendige krav. Det ble blant annet lagt vekt på at tilbakeføringskravene som boet i dette tilfellet gjorde gjeldende ville måtte bygge på en sammensatt vurdering, mens man i Sedal-saken stod overfor en krav med større grad av garantipreg. Videre ble det fra Høyesteretts side lagt vekt på at mange av de tilleggsfrister et bo tidligere var blitt tilgodesett med var blitt fjernet ved vedtakelsen av foreldelsesloven 1979.

Konsekvensen av dommen er følgelig at foreldelsesfristen for tilbakeføringskrav etter asl. § 3-8 tredje ledd, jf. § 3-7 også på konkursboets hånd vil begynne å løpe den dag oppfyllelsen som selskapet ikke var forpliktet til, fant sted.

Til like med det Høyesterett falt ned på vedrørende tilsvarende problemstilling i tilknytning til ansvarsregelen i asl. § 17-1 i den såkalte Finance Credit I-dommen (Rt. 2008:833), ble det henvist til at et ev. utvidet vern mot foreldelse til fordel for kreditorfellesskapet, krever lovgivning.

Sett i lys av samfunnsutviklingen som har funnet sted siden foreldelsesloven, er det et spørsmål om ikke lovgiver bør ta tak i den problemstilling som Høyesterett har pekt på i to dommer. Det faller en raskt i øynene at dagens regelverk kanskje ikke i tilstrekkelig grad verner om selskapskapitalen og kreditorinteressene.