Rett og plikt til endringer i skatte- og avgiftssaker

Fristen gjelder i skatte- og merverdiavgift- og særavgiftssaker. Den nye femårsfristen kan være både til gunst og til ugunst for skattyter, avhengig av situasjonen.

Skattekontoret har normalt adgang til å ta opp endringssaker fem år tilbake, regnet etter utløpet av den aktuelle skattleggingsperiode. For skattemeldingen (tidligere selvangivelse som ble levert i april/mai 2017 for inntektsåret 2016) har skattekontoret dermed endringsadgang til utgangen av år 2021.

Skattekontoret kan ta opp endringssak av eget tiltak, eller den skattyter kan anmode skattekontoret om å foreta endring. Endringen kan være både til gunst og til ugunst for den skattyter.

Tidligere var det to års endringsadgang dersom skattyter hadde gitt riktige og fullstendige opplysninger i skattemeldingen. Endringen til fem års endringsadgang innebærer en skjerpelse for de tilfeller skattyter har gitt riktige og fullstendige opplysninger. Var det derimot gitt uriktige og ufullstendige opplysninger, hadde skattekontoret anledning til å foreta endring ti år tilbake. Innføringen av en fem- års frist vil i disse tilfellene være til gunst for skattyter.

Femårsfristen er objektiv og gjelder uansett om det er gitt riktige og fullstendige opplysninger til skattekontoret i skattemeldingen. Den tidligere tiårsfristen er dermed forkortet til skattyters gunst. Er det gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger vil det kunne få betydning for om tilleggsskatt kan ilegges.

Femårsfristen er harmonisert med fristen for oppbevaring av regnskap, som også er fem år.

Fortsatt ti års endringsadgang ved skatteunndragelser av alvorlig karakter

Det gjelder fortsatt en ti års frist for å endre skattefastsettingen hvor det anses å være skatteunndragelser av mer alvorlig karakter. Dette gjelder i saker der skattyter ilegges skjerpet tilleggsskatt eller straffes for brudd på straffelovens bestemmelser om skatte- og avgiftssvik. Ti års endringsfrist gjelder bare i de tilfellene det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger.

I saker som gjelder frivillig retting, har skattekontoret også adgang til å endre fastsettingen ti år tilbake.

Merk at det i enkelte særlige tilfeller ikke er frister for endring av skattefastsettinger. Dette gjelder bl.a. endring som følger av utfall av søksmål, etter uttalelse fra Sivilombudsmannen, eller i tilfeller det er klart at vanskelige livsforhold har ført til uriktig fastsetting hos den skattepliktige.

Skattepliktige adgang til egenretting

Skattepliktige kan selv endre tidligere leverte skattemeldinger ved «egenendring». Med dette endres de tidligere leverte opplysninger. Er det gitt feil eller manglende opplysninger i skattemeldingen, trenger man altså ikke klage for å få rettet opplysningene, men kan i stedet selv endre opplysningen ved å sende inn en endringsmelding. Egenendring av formues- og inntektsskatt for lønnstaker, pensjonist eller næringsdrivende skjer via en egen endringsmelding (RF-1366) som leveres i Altinn. Dette gjelder ved endring av skattemeldingen for 2016. Oppdager du at du har gjort en feil i skattemeldingen for 2015 eller for tidligere år, må du sende en klage eller en anmodning om endring til skattekontoret.

Slike endringer forutsetter at det tidligere er levert en skattemelding. Er det ikke levert skattemelding, kan det ikke skje egenretting. Fristen for egenretting er tre år etter at skattemeldingen er levert. For skattemeldingen (tidligere selvangivelse) for inntektsåret 2016, som ble levert april/mai 2017, er det adgang til å egenrette til april /mai 2020.

For merverdiavgift er fristen for å egenrette tre år etter leveringsfristen for omsetningsoppgaven.

Adgangen til å egenrette er en parallell ordning til skattekontorets endringsadgang. Skattepliktige har ikke mulighet til å foreta egenretting i sak som skattekontoret enten har under behandling eller har hatt til behandling. Endring etter utløpet av treårsfristen kan endring bare skje ved at den skattepliktige anmoder skattekontoret om å ta saken opp til endring.

Brudd på offentligrettslige krav ved kjøp eller salg av bolig

Det blir typisk reklamert over faglig svikt med grunnlag i en takstrapport. Forskriftsmangler derimot innebærer at boligen ikke oppfyller offendigrettslige krav, som for eksempel krav til fagmessig utførelse av baderom, fuktinntrengning, brannsikring med videre.

Reglene om forskriftsmangler ved kjøp av ny­oppført eller brukt bolig finner vi i bustadoppføringdova § 25 annet ledd og avhendingslova § 3-2 annet ledd, og er ufravikelig i avtaleforhold ned forbruker.

Plan- og bygningsloven, byggesaksforskriften (SAK10) og bygteknisk forskrift (TEK17) regulerer minimumskravene for de egenskapene et byggverk må ha for å kunne oppføres lovlig i NorgeReglene med tilhørende veiledning er tilgjengelig på Direktoratet for byggkvalitets hjemmeside, www.dibk.no.

Eiendomsmeglere med kunnskap om disse dokumentasjonskravene vil kunne gi både kjøper og selger verdifull informasjon for å unngå eller avklare reklamasjoner ved kjøp og salg av nyoppførte eller brukte boliger.

Dokumentasjonskrav

TEK17 kapittel 2, 3 og 4 har bestemmelser om dokumentasjon på krav, produkter og forvaltning, drift og vedlikehold (FDV). Dokumentasjonen i et byggeprosjekt omfatter skriftlig eller digitalt materiale som tegninger, beskrivelser, analyser, beregninger, protokoller, sjekklister, fotografier og så videre. Denne dokumentasjonen skal ikke sendes kommunen, men ligge i prosjektet. Dokumentasjonen kan sendes til kommunen dersom det etterspørres, jf. SAK § 5-5. Dokumentasjonen skal bevise at forskriftskravene er oppfylt i det ferdige byggverket.

Kravene i TEK17 er normalt gitt som funksjonskrav eller ytelseskrav, hvor funksjonskrav er beskrevet med ord, mens ytelser er tallfestet. Norsk Standard eller likeverdig standard kan benyttes for å dokumentere at kravene er oppfylt. Funksjonskrav skal dokumenteres ved bruk av preaksepterte ytelser eller ved analyse. Preaksepterte ytelser er konkrete ytelser gitt i veiledningen til Direktoratet for byggkvalitet.

I Borgarting lagmannsretts dom — LB-2010­-164095 — ble det lagt til grunn at utbedring av et garasjedekke måtte tilfredsstille funksjonskrav­ene i TEK.

Membranen tilfredsstilte ikke de nevnte kravene. Injisering av riss var heller ikke egnet til å gi en varig tett konstruksjon i samsvar med TEK. Det var heller ikke dokumentert at membranen var påført i tråd med produsentens leggeanvisning. Det forelå ingen sjekklister, kontrollskjemaer eller annen dokumentasjon på hvordan overflaten på betongen var behandlet eller hvordan membranen var påført. Det ble lagt stor vekt på at dokumenta­sjonen ikke var tilfredsstillende.

Kjøperne hadde dermed rett til å motsette seg rettingen, og hadde sitt krav om prisavslag i behold.

Dokumentasjon av produkter

Det skal også foreligge dokumentasjon på valg av produkter til byggverkFør produkter bygges inn i byggverk skal det dokumenteres at produktene har de egenskapene som er nødvendige for at det ferdige byggverket tilfredsstiller forskriftskravene.

Plan- og bygningsloven er bygd opp slik at den ansvarlig utførende skal gjennomføre arbeidet i tråd med prosjekteringsmateriale fra en ansvarlig prosjekterende. Den prosjekterende skal foreta valg av løsninger som utførende skal benytte i sitt arbeid.

Ovennevnte dom gjaldt også som nevnt doku­mentasjon på produkter, hvor lagmannsretten uttalte at det ikke var dokumentert at produktet var egnet som tettesjikt til garasjedekket.

Dokumentasjon for FDV (forvaltning, drift, vedlikehold)

TEK17 kapittel 4 stiller krav til FDV-dokumentasjon. Med FDV-dokumentasjon menes utarbeidelse av et «som bygd»-dokument som skal inneholde data til brukernes drifts- og vedlikeholdssystem. Formålet med dokumentasjonen er at eieren av bygget skal kunne lage et fornuftig og forsvarlig grunnlag for løpende opprettholdelse av byggets egenskaper gjennom levetiden.

Når et byggverk tas i bruk skal det foreligge FDV-dokumentasjon som gir tilstrekkelig informasjon for å kunne drifte byggverket med tekniske installasjoner optimalt. Dokumentasjonen vil også være nødvendig for å kunne gjøre tilpasninger på grunn av ombygninger og endringer i bruken som kan oppstå over tid. Dokumentasjon for driftsfasen skal overleveres til og oppbevares av eier av byggverket.

Denne artikkelen ble først publisert i Eiendomsmegleren nr. 2 2018.

Vestliakonferansen 2018

Programkomiteen hadde satt sammen et bredt program som skapte engasjement og god dialog mellom innledere og salen. Salen, som bestod av ca. 160 mennesker, fikk høre om blant annet maktforholdet mellom stat og kommune i plan- og bygningsretten, rettslige muligheter og skranker når klimautfordringer skal løses med plan- og bygningsloven, endringer i eierseksjonsloven og andre relevante temaer. Moderatorer og møteledere var professor, dr. juris Ørnulf Rasmussen (UiB) og advokat Terje Pedersen (Advokatfirmaet Kluge). Se hele programmet her.

Hammervoll Pind, ved Eva Hagen og Erik Greipsland, ble invitert til å holde et innlegg om hvorvidt tinglyste avtaler er adekvate verktøy for planmyndigheter i en reguleringsprosess.

Innlegget hadde fokus på hvorvidt det å sikre allmennhetens tilgang og bruk gjennom tinglyste erklæringer blir et substitutt for å regulere til offentlige formål.

Eva og Erik påpekte blant annet mangelen på materielle og prosessuelle krav rundt bruken av tinglyste avtaler, og argumenterte for at det er viktig med større bevissthet rundt innholdet av erklæringene. De gjorde også et poeng ut av at eventuell bruk av slike avtaler må komme så tidlig som mulig i planprosessen. Det ble en god faglig debatt i etterkant og flere engasjerte deltakere bidro til interessant dialog.

Vi ønsker å takke programkomiteen for invitasjonen og for to svært godt gjennomførte og interessante fagdager på Geilo.

Opsjonsavtaler – hva, hvorfor og hvordan?

Slike avtaler brukes gjerne der en mulig kjøper ikke vil gå så langt som å avtale kjøp direkte, for eksempel fordi det er betingelser for kjøperens interesse som ennå ikke er avklart. Her vil vi ha særlig fokus på bruk av opsjonsavtaler i forbindelse med erverv av fast eiendom med sikte på videre utvikling.

Opsjonsavtale – fleksibel løsning for kjøper

Dersom man inngår en alminnelig kjøpsavtale for en ting eller en eiendom er det svært få muligheter til å komme seg ut av avtaleforholdet, selv om hele formålet med kjøpet skulle falle i fisk. For eksempel om den nødvendige omregulering ikke blir godkjent. Da vil det stort sett bare være helt konkrete forbehold i kjøpsavtalen som kan gjøre en part fri fra avtaleforpliktelsen, og man vil uansett stå overfor et potensielt krevende restitusjonsoppgjør. I tillegg må kjøper også legge ned ressurser for å skaffe finansiering til kjøpet, hvilket i seg selv kan være vanskelig hvis eiendommens utnyttelse er usikker. I situasjoner der formålet med kjøpet forutsetter oppfyllelse av en eller flere eksterne omstendigheter, er opsjonsavtaler et nyttig verktøy for å begrense kjøpers risiko. Opsjonsavtalen gir en mulig kjøper anledning til å avklare nødvendige betingelser for den videre utnyttelsen, før man eventuelt velger å gjennomføre kjøpet. For den som skal selge kan en opsjonsavtale være det beste man kan klare å oppnå, uten at selger selv påtar seg arbeide med å avklare eksempelvis reguleringsstatus, finansiering, forurensningssituasjon eller lignende.

Hva bør opsjonsavtalen inneholde

Opsjonsavtaler kan være både kortfattede og omfattende, og må utarbeides med henblikk på den konkrete situasjon. I hovedsak inneholder avtalene noenlunde samme struktur og hovedelementer; man må angi hva opsjonen omfatter, hvem som er opsjonshaver og opsjonsgiver, hvor lenge opsjonen skal vare, hvorvidt det skal betales opsjonsvederlag og man må definere hvilke plikter som påhviler partene i opsjonstiden. Man kan også med fordel si noe om hvilke betingelser som skal gjelde for kjøpsavtalen som skal inngås dersom opsjonen påkalles og bindende avtale om kjøp inngås.

Hvis opsjonsavtalen gjelder en konkret definert eiendom med eget gårds- og bruksnummer, er definisjonen av objektet nokså enkel. Ofte gjelder opsjonen en del av en eller flere eiendom(mer), og i slike tilfeller må arealet defineres så presist som det lar seg gjøre, gjerne også ved kart eller tegningsvedlegg. Det er heller ikke noe i veien for at det er flere parter i avtalen, normalt i form av flere opsjonsgivere der eiendommene som omfattes har ulike eiere.

Rettigheter og begrensninger i opsjonstiden

Partenes rettigheter og forpliktelser i opsjonstiden er på mange måter det sentrale i en slik avtale. For eier/opsjonsgiver handler dette om at man forpliktes til å avstå fra å råde over eiendommen så langt dette kommer i konflikt med opsjonshavers arbeid og fremtidige kjøp. Typisk ved at eier ikke kan selge eiendommen eller arealet til andre, og at det legges begrensninger på adgangen til å pantsette eiendommen. På den annen side vil det sjelden være problematisk om eier fremdeles har mulighet til å benytte arealet rent praktisk, for eksempel i jord- og skogbrukssammenheng, utleie eller lignende som kan avsluttes om opsjonen gjøres gjeldende. Vederlaget eier eventuelt mottar for å oppgi deler av sine eierrettigheter omtales som opsjonsvederlaget/opsjonsprisen/opsjonspremien.

For opsjonshaveren handler opsjonsavtalen om at han er sikret en eksklusiv rett til å få kjøpe eiendommen på gitte betingelser innen en viss tid. Det er ikke nødvendig at opsjonsavtalen angir hvilke forhold som gjør av man ønsker en opsjonsavtale fremfor en kjøpsavtale. Men det kan også inntas en kjøpsplikt, om gitte betingelser inntrer (for eksempel at arealet inntas i revidert kommuneplan som byggeområde). Det er viktig at opsjonsavtalen utstyrer opsjonshaveren med de verktøy som trengs for å oppnå de resultat som gjør et kjøp aktuelt. Opsjonshaver bør utstyres med en fullmakt til å opptre på grunneiers vegne der dette er påkrevet. En generalfullmakt bør omfatte alle disposisjoner som er nødvendige for å få utviklet eiendommen. Dette gjelder typisk i forhold til det offentlige med henblikk på endring av plan- eller reguleringsmessig status, ved søknad om tillatelse til bebyggelse eller lignende og ved rett til å iverksette nødvendige fysiske og rettslige undersøkelser i eiendommen. Selger vil ofte begrense en generalfullmakt mot salg og pantsettelse frem til kjøpesummen er betalt. Det er ikke utenkelig at opsjonshaver kan ha slike rettigheter, men dette gir større risiko for eier og må reguleres særskilt. At en aktør ønsker seg en opsjon som man tar sikte på å utløse dersom man klarer å selge arealet videre til tredjemann, er ikke uvanlig. En selger må i en slik situasjon passe på at man får fornuftig betalt for opsjonen eller får en riktig andel av videresalgsprisen.

Opsjonstiden – altså innenfor hvilken periode opsjonen må eller kan utløses – bør angis klart, slik at man ikke ender opp med en avtale uten klar avslutning. Samtidig må opsjonen gjelde i så lang tid at de nødvendige prosesser lar seg gjennomføre, og det bør være en ubetinget rett til forlengelse der tidsrammene utfordres mens det pågår prosesser utenfor opsjonshavers kontroll, typisk hos myndighetene. Det kan også være praktisk å knytte fristen for å utøve opsjonen opp mot konkrete begivenheter. For eksempel slik at opsjonen må utøves innen x måneder etter at reguleringsendring er oppnådd eller lignende.

I opsjonstiden bør opsjonshaverens posisjon beskyttes mot handlinger fra eier som er i strid med opsjonsavtalen. Dette kan delvis løses ved at opsjonshaver får tinglyst en sikringsobligasjon med en urådighetserklæring på eiendommen, samtidig med at selger utsteder nevnte generalfullmakt til kjøper. Opsjonsavtalen kan også tinglyses på eiendommen. Samtidig skal det tilføyes at en opsjonshaver ikke er beskyttet mot kreditorbeslag i eiendommen.

Vilkårene i den senere kjøpsavtale bør avklares ved opsjonsavtalen

For å unngå at man senere kommer i en diskusjon som ender i tvist, er det å anbefale at man allerede ved opsjonsavtalens inngåelse blir enige om de sentrale vilkår som skal gjelde dersom opsjonen gjøres gjeldende og skal gå over i en kjøpsavtale. Hele poenget med å utsette selve kjøpet er jo at opsjonshaveren i opsjonstiden vil forsøke å endre rammebetingelsene for eiendommen. Dersom vilkårene for kjøpet ikke er avklart i forkant kan det bli vanskelig å enes om avtale om salg når grunneier ser at eiendommen har fått en annen verdi på grunn av opsjonshaverens arbeid. Det er således viktig at vederlaget for eiendommen definert i forkant. Vederlaget kan angis i alt fra fast pris, pris per kvadratmeter tomt eller som en funksjon knyttet opp mot det utbyggingspotensiale opsjonshaver klarer å oppnå. Ytterligere et alternativ er at vederlaget knyttes opp mot resultatet i det fremtidige prosjektet. Det viktige er at beregningsmekanismen er tydelig angitt, samt at begge parter er innforstått med de beregningsbegreper som benyttes. For eksempel vil forskjellen mellom å motta en pris for tomten basert på oppnådd kvm BRA fremfor pr kvm BRA-S utgjøre ca 15-20%, hvilket fort blir en del penger. Valg av vederlagsmodell handler om fordeling av risiko, hvilket i tilfellet også bør reflekteres i den løpende opsjonspremien eier eventuelt skal motta.

Skattekonsekvenser bør utredes

For opsjonshaver/kjøper vil en opsjonspremie etter omstendighetene enten være en kostnad som skal aktiveres eventuelt være en kostnad som skal fradragsføres direkte.

For selger/opsjonsgiver har salg av eiendommen skattemessige konsekvenser. Inngåelse av en opsjonsavtale utløser derimot i seg selv ikke skatt, med mindre det betales en opsjonspremie. En opsjonspremie vil være skattepliktig som kapitalinntekt (23 % skatt) hos eier. Opsjonsavtalen vil i utgangspunktet ikke ha betydning for skattlegging av senere gevinst ved senere salg av eiendommen, men det forutsetter at opsjonsavtalen i seg selv ikke blir ansett som en kjøpekontrakt. Dette vil for eksempel gjelde der kjøper er identifisert, pris er fastsatt, tidspunkt for overtakelse er avtalt og det for øvrig ikke er noen risiko knyttet til at eiendommen vil bli solgt.

Altså er det viktig at opsjonsavtalen er nettopp dette, kun en rett og ikke en plikt for kjøper til å inngå kjøpsavtale. Hvis opsjonsavtalen ved sitt innhold i realiteten er en kjøpsavtale, og det er avtalt av vederlaget skal betales etter at et nytt bygg er oppført fire år frem i tid, er det risiko for at gevinsten skal skattlegges allerede når kjøpsavtalen inngås, til tross for at vederlaget først mottas fire år senere. For de fleste vil en skattebelastning uten samtidig inntekt å dekke utgiften i, være uønsket og det kan også lede til betydelige økonomiske problemer.

De skattemessige konsekvenser for selger bør vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Også kjøper har interesse av dette, idet en utløsning av et stort skattekrav hos selger lenge før eiendommen faktisk skifter hender kan føre til at eiendommen blir gjenstand for beslag om selger ikke klarer å gjøre opp skattekravet.

Høyesterett nektet fradrag for bidrag til lag og foreninger i lokalsamfunnet

Faktum i saken

Salmar ASA er et holdingselskap på øya Frøya som eier flere datterselskaper med virksomheter innen oppdrettsnæringen. Salmar hadde i mange år gitt bidrag/tilskudd til kommunen som skulle deles ut til lag og foreninger i kommunen gjennom Salmarfondet. Bidragene var på ca. kr 500.000 per år. Salmarfondet ga støtte til mange lag og foreninger med beløp av størrelsesorden 10.000-50.000 kroner. Salmar krevde inntektsfradrag for bidragene ved ligningen, men skattekontoret nektet fradrag med den begrunnelse at overføringene ikke hadde tilstrekkelig tilknytning til Salmars fremtidige inntekter. Skattekontoret mente bidragene måtte anses som en ikke-fradragsberettiget gave til lokalsamfunnet. Høyesterett ga staten medhold i at det ikke skulle gis fradrag for bidragene.

Utgangspunkt for fradragsrett er at kostnaden er pådratt for å «erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt.» Det er en forutsetning for fradrag at det foreligger en tilstrekkelig nær tilknytning mellom den pådratte kostnaden og den fremtidige inntjeningen.

Vurdering av tilknytningskravet

Hva som ligger i tilknytningskravet har vært gjenstand for domstolsprøving i en rekke saker, senest i «Kverva-dommen» fra 2015. Kverva er for øvrig hovedaksjonær i Salmar ASA. I Kverva-saken kom Høyesterett til at Kverva hadde fradragsrett for et tilskudd på 50 millioner kroner til oppføring av et offentlig bygg til kombinert bruk som skole og kulturhus. Totalprisen på bygget var 105 millioner kroner. Retten la her vekt på at hovedformålet med tilskuddet var å tiltrekke, beholde og sikre stabil arbeidskraft og kompetanse for datterselskapenes virksomhet. Formålet fremgikk uttrykkelig av Kvervas selskapsdokumenter og i vedlegg til selvangivelse. Høyesterett sammenlignet Kverva-dommen med Salmar, der tilsvarende formål ikke fremkom av tidsnær dokumentasjon. Tvert imot fremgikk det av en rapport om samfunnsansvar under overskriften «sponsing og gaver» at formålet med overføringer til Salmarfondet var «å gi noe tilbake til lokalsamfunnet der konsernet har virksomhet.» Retten fant at Salmars anførsel om at formålet var å sikre bosetting og arbeidsstyrke var for dårlig underbygd.

I en Høyesterettsdom fra 2012, den såkalte «Skagen-dommen», hadde Skagen-fondene ytt dels «sponsoravgift», dels «prosjektstøtte» og «prosjektbidrag» til SOS-barnebyer og til organisasjonen Children At Risk Foundation (CARF Norge). Retten kom i den saken til at fradrag for prosjektstøtte/prosjektbidrag skulle nektes fordi det var samfunnsengasjementet og ikke forretningsformålet som var bakgrunnen for at kostnaden var pådratt. Prosjektmidlene var i pressemeldinger og i årsberetninger omtalt som «gaver». Også i Skagen-dommen ble det lagt vekt på at det påberopte formålet bak prosjektstøtten ikke fremkom av tidsnære bevis.

Høyesterett uttalte i Salmar-dommen at kravet om nær og umiddelbar sammenheng mellom den pådratte kostnaden og den fremtidige inntjening kan gi uttrykk for en strengere fortolkning av når det skal gis fradragsrett enn det som har vært ment i de tidligere dommene. Førstevoterende i Salmar-dommen sammenfatter tidligere praksis på en litt annen måte enn tidligere ved at det «ikke vil være fradragsrett for kostnader som har en for fjern eller indirekte tilknytning til fremtidige inntekter.» Til tross for at Salmar ikke vant frem med sin anførsel om fradragsrett i denne saken finner Høyesterett altså grunn til å presisere at kravet om tilknytning ikke skal undergis en for streng fortolkning.

Hva kan en trekke ut av Salmar-dommen

Av Salmar-dommen kan en trekke flere slutninger. Avgjørelsen av hva som er hovedformålet med en kostnad må foretas ut fra en objektivisert vurdering av sakens faktum. Jo mer allmenn og generell virkningen bidraget har, desto lettere vil kostnaden måtte anses primært som en samfunnsnyttig gave og ikke en inntektsrelatert kostnad. Det skal heller ikke ses bort fra at det i Salmar-saken gjaldt relativt små beløp. Det kan være enklere å argumentere for fradragsrett dersom bidraget gjelder større beløp, forutsatt at en kan vise at bidraget har en saklig tilknytning til fremtidige inntekter.

For å sikre fradragsrett for bidrag til lokale tiltak bør det stilles krav om at tiltaket har saklig tilknytning til selskapets inntektsgivende virksomhet. Videre bør kravene som stilles til bidraget samt formålet med bidraget kunne dokumenteres.

Seminar om skattemessige fallgruver ved kjøp/utvikling av eiendom

Torsdag 12. april inviterer vi til frokostseminar i Stavanger. Advokat og partner Tone Kaarbø vil presentere forskjellige skattemessige forhold du bør være klar over ved kjøp og utvikling av eiendom. Seminaret passer for deg som eier eller vurderer å kjøpe eiendom, for meglere som bistår ved kjøp og salg av eiendom og for regnskapsfører/revisor som er rådgivere i eiendomsforhold.

Mer informasjon og påmelding her.