Jaktrett – hvem har det?

I historisk perspektiv var retten til jakt uten hund fri for alle, dog med unntak av jakt på elg, hjort og bever. Den frie jaktretten ble på slutten av 1800-tallet et problem for bl.a. Heiberg som gjennom oppkjøp av grunn søkte å etablere et jaktområde av enorm størrelse i Ryfylke- og Setesdalsheiene. Dette for å kunne tilby jakt fra ferdig oppsatte hytter til velstående mennesker i hele Europa. Vi fikk jaktloven av 1899 som slo fast at retten til jakt lå til grunneieren. Innholdet i denne bestemmelsen ble videreført i jaktloven av 1951 og til viltloven av 1981 som gjelder i dag.

Dette grunneierprinsippet gjør seg også gjeldende der eiendommen ligger i sameie. Som regel vil slike sameier være realsameier, der sameieren er en landbrukseiendom. Men vi finner også tilfeller der jaktretten varig ble skilt fra eiendommen før jaktloven av 1899 trådte i kraft. I de tilfellene får vi en blanding av realsameie og personlig sameie.

Bortleid eiendom/jakt

Viltlovens § 28 regulerer det tilfellet der landbrukseiendommen er bortleid. Slik bortleie av eiendom finner vanligvis sted ved forpaktning. Med mindre eieren uttrykkelig holder jaktretten tilbake, er det forpakteren som disponerer jakten på eiendommen,

Det er for øvrig slik at grunneieren kan leie bort jaktretten for opptil 10 år. Ikke lenger. Dersom slik utleie gjøres for mer enn 5 år, plikter både leier og utleier å gi melding om leieforholdet til kommunen.

Hvem er grunneier?

Der utmarksområdet ligger i ene-eie har grunneieren rett til alle funksjoner i marken, det være seg beite, skog, fiske, vann/fall og jakt. Der eiendommen ligger i sameie har samtlige sameiere rett til å nyttiggjøre seg alle disse funksjonene, men da etter et forholdstall vi kaller «skyld». I realsameie er det hovedeiendommens skyld som er avgjørende for forhåndstallet – skylden.

Ved siden av grunneieren(e) vil vi oppleve at også andre har rett til å bruke deler av eiendommen, for eksempel at Pål beiter sine sauer der. Vi sier da at Pål har en beiterett. En annen gårdbruker Per, kan ha rett til å hugge ved til husbehov. Per og Pål har da bruksretter på grunneierens eiendom. Bruksretten er en mer begrenset rett enn eiendomsretten.

I henhold til § 27 og grunneierprinsippet, burde det være klart at den som har en beiterett til noen sauer ikke er grunneier, og derfor heller ikke har rett til jakt. Noen ganger oppstår likevel tvister knyttet til hvorvidt vi står ovenfor en sameier eller en ordinær bruksrett.

Utgangspunktet er at i det tilfelle din eiendom ved fradelingen er gitt rett i utmarken i henhold til skyld, står vi ovenfor et sameie. I de tilfeller der din eiendom ved delingen ble gitt rett til å beite 20 sauer, står vi imidlertid ovenfor en bruksrett. Der beiteretten er angitt som rett til å beite det antall sauer du kan vinterfø på bruket, står vi tilsvarende ovenfor en bruksrett. Men formuleringen i den enkelte skylddelingsforretning kan noen ganger være uklar. Selv om det i forretningen er krysset av for at «nytt sameie ikke har oppstått» kan det bli tvist. Men utgangspunktet er klart. Grunneieren har jaktrett – bruksrettshaveren har ikke jaktrett.

«Rett til jakt i sameierstrekning»

Viltlovens § 29 regulerer «rett til jakt i sameiestrekning». Bestemmelsen er en videreføring av jaktloven 1951 § 14 som igjen var en fortsettelse av jaktloven fra 1899 § 3.

Dette bestemmelsen har fra 1900 gitt grunnlag for en rekke tvister, hvorav flere har vært behandlet i Høyesterett. Bestemmelsens ordlyd er en klar kilde til uenighet, ved at den sier:

«i sameie har alle med eiendomsrett eller bruksrett til skog, havnegang, slått eller grunn rett til jakt og fangst med mindre annet følger av avtale eller annet rettsgrunnlag».

Med utgangspunkt i den lovteksten er det ikke underlig at bonden med beiterett for 50 sauer påberoper seg jaktrett til så vel småvilt som hjortevilt.

Det reelle innholdet i denne bestemmelsen er imidlertid annerledes. Jeg har ved ulike anledninger i denne spalten beskrevet «kløyvd eigedomsrett». Mens romerne opererte med et prinsipp der en person var eier og de andre brukerne bruksrettshavere innenfor et område, praktiserte vi i Norge frem til slutten av 1800 tallet «kløyvd eigedomsrett». I det ligger at de ulike funksjonene innenfor et areal er fordelt på ulike eiendommer. Eksempelvis slik at Ola har rett til beite, Per har rett til lauvskog, Petter har rett til barskog, Marit har rett til vann, Knut har rett til torv osv. Det var med andre ord ikke tale om ordinære bruksretter, men rent eierskap til den angitte funksjon, for eksempel barskogen.

Det er for slike spesielle sameiestrekninger § 29 har sin anvendelse. Vi finner fremdeles en del sameiestrekninger med kløyvd eigedomsrett, med til dels meget detaljerte oppdelinger. Men det er ikke mange av dem.

Relevante dommer vedrørende § 29 finner vi i Rt. 1916 s. 689 (Høyesterett), Rt. 1959 s. 1161 (Høyesterett) samt LG-2003-4498 (Gulating lagmannsrett).

Oppsummert synes rettspraksis å kreve at retten til å drive skogbruk, havnegang, slått eller grunn må være særskilt fordelt på eiendommene, og dessuten eksklusivt benyttet av rettighetshaveren. Da har han jaktrett. Begrenset bruksrett til beite eller ved til husbehov (ordinære bruksretter) faller klart utenfor § 29.

Det er å forvente at Stortinget om ikke alt for lang tid finner grunn til å presisere og dermed klargjøre lovteksten i § 29.

Andre grunnlag

Av rettspraksis fremgår det forøvrig at den som klart ikke er eier/hjemmelshaver til en eiendom men likevel påberoper seg rett til jakt, ofte påberoper seg § 29 som et subsidiært grunnlag. Det subsidiære grunnlaget kommer til anvendelse der domstolen kommer til at den påstått jaktberettigede ikke har eiendomsrett eller særskilt jaktrett på annet grunnlag. Som eksempler på slikt annet rettsgrunnlag, ser vi at saksøkere påberoper seg lokal sedvane, festnede rettsforhold samt alders tids bruk. Disse anførslene fører normalt ikke frem. Terskelen for å få medhold i slike påstandsgrunnlag viser seg gjennom rettspraksis å være høy.

Denne artikkelen ble først publisert i Bondevennen.

Frokostseminar i Stavanger: Krav mot ansvarlige foretak

Onsdag 1. november inviterer vårt kontor i Stavanger til frokostseminar, hvor partner og advokat Kurt A. Elvevoll vil gjennomgå ansvaret og systematikken i plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter og veiledninger. I tillegg vil han gjennomgå flere nye, relevante dommer fra Høyesterett.

Meld deg på her.

Parkering til besvær

Regulering av parkering på privat grunn er et spørsmål som naturlig nok berører mange grunneiere.

Frem til nyere tid har det det vært et skarpt skille mellom offentlig parkering og privat parkering, og det er bare offentlig parkering som har vært regulert i lov og forskrift. Privat parkering har på den andre siden vært regulert av alminnelige kontraktsrettslige regler.

1. januar 2017 trådte den nye parkeringsforskriften i kraft, og regelsettet endrer kraftig på parkeringsregimet i landet.

Etter flere års utredningsarbeid fikk samferdselsministeren gjennomslag for forskriften som skal sikre lik praksis i parkeringsbransjen og sørge for at kommunale og private aktører følger de samme reglene.

Tanken er at regelverket skal sette forbrukeren i sentrum, blant annet gjennom en nyopprettet klagenemd.

Den nye forskriften, som er hjemlet i vegtrafikkloven § 8, innskrenker handlefriheten som grunneiere har hatt til regulere parkeringsaktiviteten på egen grunn. Dette er en begrensning i den private eiendomsretten – uten at noen har gjort noe stort poeng ut av det.

Privat eller offentlig vei?

For den enkelte grunneier er det store spørsmålet om man er innenfor eller utenfor den nye forskriften. Spørsmålet er ikke om det aktuelle parkeringsområdet er på privat eller offentlig grunn/vei, men spørsmålet er om det er snakk om vilkårsparkering (altså parkering mot betaling) på vei som er åpen for «alminnelig ferdsel».

For å finne ut av hva en vei er, er utgangspunktet vegtrafikkloven § 2 som angir at «Med veg forstås i denne lov også gate og plass, herunder opplagsplass, parkeringsplass, holdeplass, bru, ferjekai eller annen kai som står i umiddelbar forbindelse med veg». De fleste har antakelig en viss anelse om hva som er en «vei».

Det avgjørende vil derfor være hva som er en vei som er åpen for «alminnelig ferdsel». I dette ligger det at alle offentlige veier faller inn under forskriften. Helt avstengte områder vil imidlertid falle utenfor: En private hage, et avsteng fabrikkområdet og så videre.

I forarbeidene til lovendringen som måtte til, kan vi lese at det som skulle falle utenfor, kan betegnes som områder som er «fysisk avstengt ved bom, kjetting eller lignende og områder som er avstengt med skilt».

Statens vegvesen har konkludert med at hvis «en vid og relativt ubestemt krets av personer har adgang til å stå parkert på stedet på visse vilkår, vil veien være åpen for alminnelig ferdsel, og parkeringen omfattes av regelverket». Videre spiller det ingen rolle om veien er privat eller offentlig.

Dette betyr at den nye forskriften har et bredt virkeområde, og det er noe uklart hva som er «igjen». Statens vegvesen sier det slik – i sin offisielle kommentarutgave til den nye forskriften: «Forskriftens virkeområde er komplisert»!

Konklusjonen må være at så lenge veien er åpen for enhver bilist, har vi med å gjøre en parkeringsplass/vei som er åpen for «alminnelig ferdsel». De aller fleste parkeringstilbyderne – privat eller ikke – vil derfor måtte forholde seg til de nye reglene.

Privat pengeinnkreving?

Alle som ønsker å tilby parkering må etter de nye reglene registrere seg i det nye parkeringsregisteret. Privatpersoner kan ikke gjøre dette, men et enkeltpersonforetak er akseptert. Det er derfor ikke lenger tillatt at grunneieren selv står for parkeringsvirksomheten og eventuelt krever inn gebyr i eget navn.

I tillegg til å registrere foretaket, må det meldes inn både parkeringsområder og hvem som er ansvarlig for disse. Det må også foreligge en skiltplan. Som om ikke det er nok: Den som skal håndheve parkeringen må også ha gjennomført godkjent opplæring.

For grunneieren som driver en og annen liten parkeringsplass, kan nok regelsettet virke overveldende. Nødløsningen kan være å søke seg fritatt fra forskriftens bestemmelser, men vilkåret er at det foreligger «særlige grunner».

Tydelig skilting er en helt sentral del av de nye reglene. Private skilt som er satt opp før 1. januar 2017 må som hovedregel byttes før 1. januar 2018, og Statens veivesen anbefaler at parkeringstilbydere informerer om at et område er under omregulering og at nye skilt vil komme innen 1. januar 2018.

Bøtesatsene
Mange parkeringstilbydere vil i dag ha feil kontrollgebyrsatser på skiltene. De nye reglene skal sikre lik behandling hos offentlige og private, og derfor har myndighetene satt faste satser på 300 kroner for de minste parkeringsovertredelsene, og 600 kroner for typisk manglende betaling av avgift.

En høyere avgift vil aldri bli akseptert dersom den parkerende klager (gratis) til den nye parkeringsklagenemda.

For grunneieren som ikke tar seg betalt, men som av en eller annen grunn vil hindre parkering her og der, kan det være kjekt i vite at den nye forskriften delvis også gjelder for områder med private skilt med stans- og parkeringsforbud. Grunneieren må i disse tilfellene forholde seg til reglene som gjelder for utstedelse av gebyr eller eventuell fjerning av biler.